Hei!
Jeg syns det er generøst av dere å invitere meg, til tross for
at jeg representerer et bittelite parti som offisielt bare mener bittelitt om
EU. Stas å få komme hit på Europakonferansen i dag!
En
forutsetning for at et et demokratisk styresett skal fungere godt er at det har legitimitet. Da kreves det at de folkevalgte styrer på et mandat gitt av, helst mange, velgere, og at det finnes mulighet for å
ansvarliggjøre de folkevalgte. Særlig når de ikke handler godt på mandatet de har fått.
Jeg skal
nevne to forhold som ikke bare utgjør en trussel mot EU-systemets
legitimitet, men som også kan true demokratiet vårt i en globalisert tidsalder.
Svaret på spørsmålet som arrangørene her har stilt meg - hvordan demokratiet kan styrkes i en stadig mer
europeisert og internasjonalisert verden , er altså at vi, blant annet, må
løse de utfordringene jeg nå skal snakke om.
1. For det
første er det problematisk at vi i en tid hvor verden og Europa veves tettere
sammen økonomisk, mangler en offentlighet som er felles for alle de som
påvirkes av politikken på tvers av landegrenser. Dette handler, som alltid, om
språkbarrierer og kulturforskjeller, men også om at utviklingen i retningen en pulverisert
offentlighet intensiveres av digitalisering og påfølgende svekkede inntektsmuligheter
for mediehusene som driver kritisk, uavhengig og bred journalistikk. Den felles offentligheten hvor politikerne skal kunne ansvarliggjøres, deles opp i mindre offentligheter, lukkede rom og i verste fall ekkokamre. Da forringes ikke bare den kollektive oppfatningen av hva som er sant og ikke, men også velgernes mulighet til å stille til veggs og ansvarliggjøre de de har valgt.
2. Den andre
utfordringen: Økonomisk ulikhet. Globalisering reduserer den globale ulikheten og EU har utvilsomt bidratt til å redusere ulikheten
mellom folk i ulike land i Europa. Det er bra. Samtidig vet vi at tilnærmet, eller helt fri, flyt
av arbeidskraft på tvers av land kunne øke den lokale ulikheten internt et land. Dette er en nedside ved globalisering og grenseløs utveksling av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital. Når de overnasjonale
institusjonene som har lagt til rette for tettere økonomisk integrasjon ei heller greier å raskt nok demme opp for ekstra ulikhetsøkning, for eksempel i kjølvannet av en krise, er det fare på ferde.
For
velgere som rammes av at de folkevalgte ikke motarbeider eller i det minste anerkjenner at ulikheten internt i et land øker vil viljen til å gi de overnasjonale institusjonene
legitimitet over stemmeseddelen i verste fall svekkes. Engasjementet for overnasjonale utfordringer, som klimakrisa og flyktningekrisa, som de som
overnasjonale institusjonene må være med på å løse, vil bli mindre. Dette skjer
parallelt med andre samfunnstrekk som for eksempel akselererende automatisering og jobbdød. Også dette er et forhold
som kan øke ulikheten drastisk. Mulighetene for profittmaksimering for de som
eier robotene, eller de digitale tjenestene, blir enorme, samtidig som statenes skatteinngang skrumper.
Noe av
det viktigste en overnasjonal institusjon, som EU kan gjøre, i egenskap av å være
overnasjonal, er å intensivere arbeidet med å skape et effektivt system for skattlegging av
overnasjonale selskaper. Ikke bare kan de gjøre dette, de bør (i aller høyeste grad) gjøre det, for å sikre fellesskapet de ressursene som kreves for å opprettholde velferd og motarbeide forskjeller, og for å sikre de folkevalgtes legitimitet. For legitimiteten til de EU-folkevalgte vil styrkes ved høyere valgdeltakelse under EU-parlamentsvalgene. Og høy valgdeltakelse forutsetter oppslutning om, og engasjement i overnasjonale utfordringer blant velgerne. Jeg tror engasjement for overnasjonale utfordringer svekkes når den interne økonomiske ulikheten i et land øker raskt.
Min
konklusjon blir at to av de viktigste utfordringene vi har, når målet er å styrke demokratiet i overnasjonale institusjoner, er 1) å skape og ta vare på en
stor felles offentlighet hvor politikere
skal ansvarliggjøres og 2) å sikre systematisk skattlegging av multinasjonale selskaper.
Så skal
jeg bruke begrenset tid som unnskyldning for ikke å konkludere på det andre spørsmålet
som er stilt; om utfordringene jeg nå har nevnt løses best med et Norge i eller
utenfor EU. At Norge må være med på å løse disse utfordringene, og benytte det handlingsrommet
vi har allerede i dag er åpenbart. Men, europapolitikken til Miljøpartiet De Grønne er ikke ferdig, så jeg avslutter med å si at dere alle er invitert til å
minne oss om at den må utvikles og tydeliggjøres. God helg og takk for
meg!
Kommentarer
Legg inn en kommentar