I dag stiller
jeg til valg for Miljøpartiet De Grønne. Og jeg vil prøve å forklare hvorfor.
Det er typisk
politikk at problemer ikke løses før en står til knes i dem. For de politikerne
som oppdager at vi kanskje får en alvorlig og presserende utfordring om 20 år,
er det vanskelig å gå til valg på å begynne å spare og forberede seg allerede i
dag.
Politikere skal
velges, og det er dritvanskelig å mobilisere velgerne på en problembeskrivelse
som ikke føles akutt. Som ikke kjennes på kroppen. Dette er en åpenbar grunn til
at det er så grunnleggende vanskelig for politikere og politiske partier å
gjennomføre den politikken som er nødvendig i møte med klimakrisa. Unnlater vi
å handle før konsekvensene av to graders global temperaturstigning inntreffer, så
er vi da allerede på stø kurs mot enda flere graders oppvarming. Dagens
temperaturøkning er ikke en konsekvens av gårsdagens utslipp, men utslipp fra
en tid min generasjon ikke var en del av. På samme måte er ei heller gevinsten vi oppnår ved å gjøre de
riktige klimapolitiske valgene nå, innenfor
rekkevidde i morgen. Tidsperioden mellom årsak (å kutte eller ikke kutte
tilstrekkelig med klimagassutslipp), og virkning (å møte eller unngå
konsekvensene av alvorlig global oppvarming), er veldig lang. Og dermed
vanskelig å mobilisere rundt. Vi har på en måte ikke tiden på vår side i møte
med klimakrisa.
De som ikke ønsker, ikke vil eller ikke makter
å handle har tiden på sin side. Godt voksne politikere som vet at politikken som kreves for å kutte klimagassutslipp kan bli
ubehagelig for enkelte på kort sikt. Men som også vet at konsekvensene av global oppvarming blir mye mer ubehagelig
enn politikken som kreves for å kutte klimagassutslipp, men som ikke trenger å
bekymre seg for det. Fordi det ikke er
deres generasjon som rammes hardest. De politikerne som unnlater å drive
effektiv klimapolitikk i dag, rammes ikke av klimaendringer om 40 år. De
politikerne som vil drive effektiv
klimapolitikk i dag, risikerer å rammes av misnøye med konsekvensene av å kutte
utslipp på kort sikt, allerede i morgen.
Skal vi gi opp da fordi dette er vanskelig? Fordi det er en sinnsykt svær jobb
å gjøre verden mindre avhengig av kull, olje og gass? Fordi det byr på store
utfordringer å løse dette innenfor systemet vi har i dag. Nei det kan vi ikke.
Fordi selv om tiden og tidsperioden mellom årsak og virkning ikke spiller på
lag med menneskene i møte med global oppvarming, så er vi fortsatt på et
tidspunkt i historien hvor vi har tid.
Vi har tid. Vi har tid til å ta de
politiske valgene som gjør at vi unngår å sprenge togradersmålet. Vi har tid
til å gjøre Norge til et foregangsland i verden. Til et av de første landene
som lot noe av sin pengegenererende, og klimakrisegenererende, oljeformue ligge
– og forsøkte å begynne å løse problemet før
vi står til knes i det. Så lenge vi har tid er det uforsvarlig ikke å bruke
den.
Jeg tror Norge
er et land som er egnet til nettopp det. Å bruke tida godt. I global sammenheng
er vi et rikt land med relativt høy tillit mellom befolkning og myndigheter,
velgere og politikere. Vi er høyt utdannet og har forvaltet oljeformuen på en
smart måte. Takket være framsynte politikere i de etablerte partiene. I en
ideell situasjon er det de store styringsdyktige partiene som tar ansvar i en
ekstraordinær tid, og tar befolkningen trygt gjennom en omfattende omstilling.
Men akkurat nå er de store partiene i ferd med å la tiden renne ut. Det er
sikkert mange gode forklaringer på hvorfor de unnlater å handle. En av dem er
mangelen på et sterkt nok folkelig krav fra de mektigste velgergruppene. Og nårvi lever stadig lengre får nettopp den eldste delen av befolkningen merkjøttvekt ved demokratiske valg. Den delen av befolkningen som taper minst på
at vi unnlater å stanse klimaendringene. Men kravet om handling er ikke
ikke-eksisterende. Det finnes et gryende krav om handling fra min generasjon. Og det er rimelig å anta at det finnes et krav fra de som kommer etter oss. I årevis
har Klimabarometeret vist at det er unge som bekymrer seg mest for klimakrisa.
I Barnas valg fikk SV og MDG ekstremt høy oppslutning sammenlignet med den øvrige befolkningen. Undersøkelser viser ogsåat skoleelever er mer tilbøyelig enn resten av befolkningen til å redusereutvinningen av norsk olje til fordel for global klimainnsats.
Og dette er bakteppet
for min konklusjon. Vi lever altså i en tid hvor tiden i utgangspunktet ikke spiller på lag med min generasjon. En
tid hvor den befolkningsgruppa som har mest kjøttvekt når stemmene telles er de
som i minst grad rammes av mangel på klimapolitikk. Hvor de store partiene
vegrer seg for å ta de tøffe valgene fordi de ikke opplever et sterkt nok velgerkrav
om effektiv klimapolitikk. Blir konklusjonen min at de over 50 ikke skal få
stemme? Selvsagt ikke. At vi ikke bør ha allmenn stemmerett? Selvsagt ikke. At
alle stemmer ikke lenger bør telle likt? Nei, jeg mener vi skal gjøre det som
står i vår makt for å løse klimakrisa innenfor demokratiet og den allmenne
stemmerettens rammer. Konklusjonen min blir at jeg stiller til valg for et
parti som går til valg på en politikk som er nødvendig, som barn og unge begynner å kreve, men som er vanskelig å få flertall for - enn så lenge. Som vil tjene en de som ikke enda har stemmerett, og som uheldigvis rammes hardest av
mangel på handlekraft i møte med klimakrisa. Konklusjonen min blir å velge
Miljøpartiet De Grønne. Jeg mener dette er partiet som er best egnet til å
målbære det gryende kravet om offensiv, effektiv og kompromissløs klimapolitikk
som finnes der ute. Det partiet som er best egnet til å dytte de store partiene
i en grønnere retning. Og konklusjonen min ble, da muligheten bød seg – at jeg
stiller til valg. Til tross for at jeg ofte er enig med de som sier at folka på
Stortinget bør ha en del ordentlig arbeidserfaring før de blir stortingsrepresentanter.
Fordi vi på samme tid i historien er i en situasjon hvor gjennomsnittsalderen
blant velgerne blir stadig høyere, samtidig som de største problemene politikerne
skal løse vil ramme de yngste og de uten stemmerett hardest - om vi mislykkes.
Godt valg!
For å komme igang med innsatsen mot vår tids største utfordring, klimakrisa, trenger vi modige, tydelige og unge politikere på Stortinget, vi trenger deg Anna!
SvarSlettMange tror at MDGs eneste sak er klimakrisen, men slik er det ikke. Den er vår fremste valgkampsak for den nå er den viktigste. MDGs program dekker alle samfunnsområder med en politikk for lykkeligere liv, sosialt ansvar, vern om naturens mangfold, for fred og økonomisk utjevning og slik at jorda vår kan overleveres til fremtidige generasjoner i mye bedre stand enn den er i dag.
SvarSlettDenne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
SvarSlett