tirsdag 1. august 2017

Tale til Grønn Ungdoms sommerleir 2017

Grønn Ungdoms sommerleir 31.07.2017 

Kjære grønne ungdommer!

I planeten Jordas historie er fire menneskeår et beskjedent lite blaff. Det er en liten krusning på havet bare. Et øyeblikk. Jorda vår er eldgammel. For jorda er det organiske livet noe den knapt har rukket å bli vant til. Menneskelivet – noe nytt og uvant.

Men mye kan endre seg i en håndvending. Det trengs ikke mer enn et øyeblikk fra spedbarnet er i mørket, til det kommer ut i verden. Sekunder skiller tida før og etter du ser den du skal dele livet ditt med, om du rekker bussen eller ikke, om akkurat du blir lottovinner. Om du rammes av ulykke eller glede. Hvert eneste sekund betyr noe.

For over fire år siden var jeg på mitt første landsmøte i De Grønne. Fra jeg kom inn i møtesalen til jeg forsto at her skulle jeg være, denne gjengen skulle jeg være en del av, dette prosjektet skulle jeg kjempe for – trengtes det egentlig ikke så mye tid. Og de neste fire årene i livet mitt tok en annen vending enn det jeg hadde planlagt.

Et par måneder etter dette landsmøtet skrev vi historie. Kom inn på Stortinget. Da ble Grønn Ungdom et stortingsungdomsparti – og vi spiste stor grønn marsipankake på Maridalen skole. Vi var enn litt annen organisasjon. I 2013 besto Grønn Ungdoms kontorer av et 6 kvadratmeter lite kott. Vi hadde ikke noen sommerleirtradisjon. Mange av dere hadde sikkert knapt registrert at vi eksisterte. Vi hadde et årsbudsjett på ca. 150.00 kroner og det var utrolig, fantastisk og kanskje litt uvirkelig at vi var blitt ungdomspartiet til Stortingspartiet Miljøpartiet De Grønne.

Samtidig som vi goflet marsipankake og nøt seiersrusen hele høsten 2013 inntok de blåblå maktens korridorer. Èn ting er sikkert: på de siste fire årene har ikke Høyre og FrP greid det vi mest av alt trenger at en regjering greier i vår tid: å prioritere jernbane framfor mer asfaltering. Å velge å ta vare på skogene og sjøen, muligheten for alle til å bruke den fantastiske naturen vår – framfor mer utbytting, og fri ferdsel for motoriserte kjøretøy. Å velge mindre oljeavhengighet framfor mer oljeleting. De har ikke greid å velge pelsdyras velferd framfor menneskelig profittjag. De har ikke vist lederskap i en tid hvor flyktninger vi i Europa har vært med på å sende på flukt, banker på vår dør. Snarere har de latt både politikken, og ikke minst retorikken – hvordan det er greit å snakke, endre seg til det kaldere og mer brutale.

Og ja, hvordan vi snakker – det betyr noe. Det betyr noe at samtidig som Solberg har lansert en nasjonal strategi mot hatprat på nett, lar hun sine egne statsråder trigge dette hatet. Statsråder som lar hatske, seksualiserte, rasistiske kommentarer bli stående under sine statusoppdateringer på offisielle sider. Hun som skal lede integreringsarbeidet polariserer ved å og heie på Facebook når barn sendes til Afghanistan. I går sa kulturministeren vår at hun er redd for at norske verdier er truet, fordi det ikke er obligatorisk med skolegudstjenester, og fordi vi ikke lenger «tør å kjenne vår egen kultur i møte med det fremmede».

Jeg er ikke redd for frivillige skolegudstjenester. Eller at flere norske skoleelever har veggispølse på matpakka. Jeg er redd for splittelse og rasisme. Jeg blir redd når vi en lørdag ser nynazister marsjere i Kristiansand, og dagen etterpå har en kulturminister som uttaler seg i en av våre største aviser om trusler mot norske verdier, og ikke nevner disse nynazistene med et ord.

Kulturministeren delte dette oppslaget med en Senterpartist. Som kanskje skal danne regjering med Arbeiderpartiet. Et AP som ikke av seg selv kommer til å være noe flinkere enn Høyre til å velge slutt på oljeletinga framfor raske penger, eller bruke litt av vår ufattelige rikdom på å hjelpe de som rammes av klimaendringene vi har skapt. Som senest for en uke siden sa at de ikke vil i regjering med oss på grunn av avstanden i olje og klimapolitikken.  Det sitatet fra og de siste fire års blåblå politikk viser med absolutt all tydelighet det vi har sagt siden 2013. De siste fire årene: de to store styringspartiene prioriterer ikke klimapolitikk, framtidspolitikk, politikk for vår generasjon – med mindre vi tvinger dem til det. Arbeiderpartiets sitat er egentlig det endelige beviset på det tvingende behovet for vår eksistens.

Og nettopp derfor, kjære Grønn Ungdom, er det fantastisk alt det som har skjedd de siste fire årene i vår historie. Vi har vunnet et skolevalg siden sist. Budsjettet vårt har vokst til over 2 millioner. Vi er ute av bøttekottet. Vi har formet store deler av den politikken Miljøpartiet De Grønne nå går til valg på. Selv har jeg blitt ungdomspartileder med Lage og Ola, fått dele hverdagen min med dem og Isa på kontoret. Vi har vokst i antall medlemmer, i oppslutning, på erfaringer. Grønn Ungdom har flere folkevalgte i vår medlemsmasse Vi har fått dere. Vi har fått hver og èn av dere som nå kommer og deltar på vår fjerde sommerleir siden vi ble stortingsungdomsparti. Og alt dette, denne fantastiske veksten og utviklingen er uvurderlig. Fordi det er dette, dere, politikken vår, erfaringene våre, at vi har fått større muskler, som skal gjøre at vi blir med på å løfte Miljøpartiet De Grønne over sperregrensa. Som gir oss en stor grønn gruppe, som skal tvinge Norges neste regjering til å prioritere vår framtid.

For selv om de neste fire årene bare er et sekund i jordas historie: så er det et avgjørende sekund. Det er et helt spesielt og enestående øyeblikk som vi er en del av. Et øyeblikk hvor kursen kan og må endres. Bort fra bruk av det som skaper klimakrise. Til en grønnere bedre og mer rettferdig verden. De neste fire årene kan vi være den tungen på vektskåla som sikrer dette. Lille store Grønn Ungdom i lille store Norge kan være med på å avgjøre det avgjørende sekundet i verdens utrolig lange historie – de neste fire årene. Tenk på det når dere koser dere glugg i hjel denne uka. Dere betyr noe, dere kan gjøre en forskjell. 





Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar