Grønn Ungdoms sommerleir 31.07.2017
Kjære grønne
ungdommer!
I planeten
Jordas historie er fire menneskeår et beskjedent lite blaff. Det er en liten
krusning på havet bare. Et øyeblikk. Jorda vår er eldgammel. For jorda er det
organiske livet noe den knapt har rukket å bli vant til. Menneskelivet – noe
nytt og uvant.
Men mye kan
endre seg i en håndvending. Det trengs ikke mer enn et øyeblikk fra spedbarnet
er i mørket, til det kommer ut i verden. Sekunder skiller tida før og etter du
ser den du skal dele livet ditt med, om du rekker bussen eller ikke, om akkurat
du blir lottovinner. Om du rammes av ulykke eller glede. Hvert eneste sekund
betyr noe.
For over fire år
siden var jeg på mitt første landsmøte i De Grønne. Fra jeg kom inn i møtesalen
til jeg forsto at her skulle jeg være, denne gjengen skulle jeg være en del av,
dette prosjektet skulle jeg kjempe for – trengtes det egentlig ikke så mye tid.
Og de neste fire årene i livet mitt tok en annen vending enn det jeg hadde
planlagt.
Et par måneder
etter dette landsmøtet skrev vi historie. Kom inn på Stortinget. Da ble Grønn
Ungdom et stortingsungdomsparti – og vi spiste stor grønn marsipankake på
Maridalen skole. Vi var enn litt annen organisasjon. I 2013 besto Grønn Ungdoms
kontorer av et 6 kvadratmeter lite kott. Vi hadde ikke noen sommerleirtradisjon.
Mange av dere hadde sikkert knapt registrert at vi eksisterte. Vi hadde et
årsbudsjett på ca. 150.00 kroner og det var utrolig, fantastisk og kanskje litt
uvirkelig at vi var blitt ungdomspartiet til Stortingspartiet Miljøpartiet De
Grønne.
Samtidig som vi goflet
marsipankake og nøt seiersrusen hele høsten 2013 inntok de blåblå maktens
korridorer. Èn ting er sikkert: på de siste fire årene har ikke Høyre og FrP
greid det vi mest av alt trenger at en regjering greier i vår tid: å prioritere
jernbane framfor mer asfaltering. Å velge å ta vare på skogene og sjøen,
muligheten for alle til å bruke den fantastiske naturen vår – framfor mer
utbytting, og fri ferdsel for motoriserte kjøretøy. Å velge mindre oljeavhengighet
framfor mer oljeleting. De har ikke greid å velge pelsdyras velferd framfor menneskelig
profittjag. De har ikke vist lederskap i en tid hvor flyktninger vi i Europa
har vært med på å sende på flukt, banker på vår dør. Snarere har de latt både
politikken, og ikke minst retorikken – hvordan det er greit å snakke, endre seg
til det kaldere og mer brutale.
Og ja, hvordan
vi snakker – det betyr noe. Det betyr noe at samtidig som Solberg har lansert
en nasjonal strategi mot hatprat på nett, lar hun sine egne statsråder trigge
dette hatet. Statsråder som lar hatske, seksualiserte, rasistiske kommentarer
bli stående under sine statusoppdateringer på offisielle sider. Hun som skal
lede integreringsarbeidet polariserer ved å og heie på Facebook når barn sendes
til Afghanistan. I går sa kulturministeren vår at hun er redd for at norske
verdier er truet, fordi det ikke er obligatorisk med skolegudstjenester, og
fordi vi ikke lenger «tør å kjenne vår egen kultur i møte med det fremmede».
Jeg er ikke redd
for frivillige skolegudstjenester. Eller at flere norske skoleelever har
veggispølse på matpakka. Jeg er redd for splittelse og rasisme. Jeg blir redd
når vi en lørdag ser nynazister marsjere i Kristiansand, og dagen etterpå har
en kulturminister som uttaler seg i en av våre største aviser om trusler mot
norske verdier, og ikke nevner disse nynazistene med et ord.
Kulturministeren
delte dette oppslaget med en Senterpartist. Som kanskje skal danne regjering
med Arbeiderpartiet. Et AP som ikke av seg selv kommer til å være noe flinkere
enn Høyre til å velge slutt på oljeletinga framfor raske penger, eller bruke
litt av vår ufattelige rikdom på å hjelpe de som rammes av klimaendringene vi
har skapt. Som senest for en uke siden sa at de ikke vil i regjering med oss på
grunn av avstanden i olje og klimapolitikken.
Det sitatet fra og de siste fire års blåblå politikk viser med absolutt
all tydelighet det vi har sagt siden 2013. De siste fire årene: de to store
styringspartiene prioriterer ikke klimapolitikk, framtidspolitikk, politikk for
vår generasjon – med mindre vi tvinger dem til det. Arbeiderpartiets sitat er
egentlig det endelige beviset på det tvingende behovet for vår eksistens.
Og nettopp
derfor, kjære Grønn Ungdom, er det fantastisk alt det som har skjedd de siste
fire årene i vår historie. Vi har vunnet et skolevalg siden sist. Budsjettet
vårt har vokst til over 2 millioner. Vi er ute av bøttekottet. Vi har formet
store deler av den politikken Miljøpartiet De Grønne nå går til valg på. Selv
har jeg blitt ungdomspartileder med Lage og Ola, fått dele hverdagen min med
dem og Isa på kontoret. Vi har vokst i antall medlemmer, i oppslutning, på
erfaringer. Grønn Ungdom har flere folkevalgte i vår medlemsmasse Vi har fått
dere. Vi har fått hver og èn av dere som nå kommer og deltar på vår fjerde
sommerleir siden vi ble stortingsungdomsparti. Og alt dette, denne fantastiske
veksten og utviklingen er uvurderlig. Fordi det er dette, dere, politikken vår,
erfaringene våre, at vi har fått større muskler, som skal gjøre at vi blir med
på å løfte Miljøpartiet De Grønne over sperregrensa. Som gir oss en stor grønn
gruppe, som skal tvinge Norges neste regjering til å prioritere vår framtid.
For selv om de
neste fire årene bare er et sekund i jordas historie: så er det et avgjørende
sekund. Det er et helt spesielt og enestående øyeblikk som vi er en del av. Et
øyeblikk hvor kursen kan og må endres. Bort fra bruk av det som skaper
klimakrise. Til en grønnere bedre og mer rettferdig verden. De neste fire årene
kan vi være den tungen på vektskåla som sikrer dette. Lille store Grønn Ungdom
i lille store Norge kan være med på å avgjøre det avgjørende sekundet i verdens
utrolig lange historie – de neste fire årene. Tenk på det når dere koser dere
glugg i hjel denne uka. Dere betyr noe, dere kan gjøre en forskjell.
Kommentarer
Legg inn en kommentar