Alle partier har et
ansvar for å diskutere hva Norge er uten olje. Alle har et ansvar for å ta
innover seg at klimakrise er dyrere enn omstilling. Derfor er det underlig at
disse problemstillingene overlates til Miljøpartiet De Grønne alene.
Men hva skal vi
leve av etter olja? Hvordan skal vi får få råd til å omstille oss? Disse
spørsmålene stilles ofte retorisk for å illustrere hvor uansvarlige og
urealistiske De Grønne er: Et parti som ivrer for lavere utvinningstempo, men
ikke svarer på hva vi skal gjøre etterpå. “MDG skal erstatte oljenæringen med «noe annet». Poenget
er at de ikke vet hva «noe annet»” er
- sier FrP. Hva vi skal leve av etter olja, og hvordan vi skal finansiere
omstillingen er legitime viktige spørsmål. Kanskje de viktigste spørsmålene i
vår tid. Derfor trenger vi alle
politiske partier med i diskusjonen.
Med forbehold om at jeg kan ha gått glipp av hederlige
unntak, må jeg si det er påfallende hvor rungende taust det er fra de store
partiene om hvilke konkrete næringer vi skal satse på i et hundreårsperspektiv.
For ordens skyld er jeg klar over at det florerer av mer eller mindre komiske
ideer om hva som er “den nye oljen”. Men det er ikke en slik type spekulasjoner
jeg etterlyser. Vi bør ikke late som det finnes noen “ny olje” (dessverre reproduserer også
bransjeforeningen Norsk Olje og Gass denne retorikken), men heller
diskutere hva vi skal leve av og jobbe med. Og her mangler vi politikere fra
Høyre, FrP og AP.
Egentlig er det absurd. For det finnes ikke partier på
Stortinget som for alvor tror at
oljealderen varer i 100 år til. Ja, partiene er uenige om når det tar slutt, men alle er enige om at det tar slutt. Å ikke være for en sluttdato for vår oljeeksport,
slik som De Grønne, er ingen unnskyldning for å unngå spørsmålet om hva vi skal
leve av. Kanskje har den som ivrer for rask utfasing en ekstra
forpliktelse til å diskutere og skape
politikk for nye jobber. Men den forpliktelsen er ikke De Grønne alene om. Det
er den passive holdningen til vår oljeavhengighet som har gjort 50.000 arbeidsledige
siden 2014. Partiene som ivrer for flere oljeinvesteringer har et betydelig
ansvar for å forklare hvordan de vil sikre at det står nye arbeidsplasser klare
når vi får et nytt, potensielt verre, oljeprisfall.
Dessverre er flere opptatt av å latterliggjøre de som
snakker om oljeutfasing, enn å ta utgangspunkt i at oljealderen tar slutt. Det
er festlig å harselere med oss som tror vi kan leve av Nabobil, hårklipp og
kaffebrygg etterpå. Ingenting vil gi oss like mye penger som olje - sier de. Og
det er mest sannsynlig sant. Og det er også selvsagt sant at vi ikke kan leve
alene av bildeling, mikrobryggeri og kreativitet etter olja. Jeg kan forresten
ikke erindre at noen noensinne har påstått noe sånt heller, men la gå.
Vi trenger flere partier i diskusjonen om hvilke næringer
Norge har åpenbare konkurransefortrinn på. Hvordan prinsippet i
el-bilpolitikken kan brukes til å skape marked og lønnsomhet for fornybar
energiproduksjon. Vi trenger flere til å undersøke hvilke patenter, innenfor
fornybar energiutnytting, ressursutnytting og digitale tjenester, vi i Norge
har best forutsetninger for å kapre. Hvor er risikoen størst for at andre land
kommer oss i forkjøpet? Ingen kan spå framtida. Hverken De Grønne,
statsministeren eller Anita Krohn Traaseth kan gi fasitsvar på akkurat hva vi
skal erstatte hver og èn av oljejobbene med. Men staten er ikke
uten en rolle i omstillinga. Politiske prioriteringer i skattepolitikken,
hvilken infrastruktur vi bruker store penger på, og hva slags risikokapital
stiller til rådighet, er alle spørsmål som må prioriteres fra høyeste hold.
Mangelen på vilje til å besvare spørsmålene som brukes til å
avkle De Grønne, gjør seg dessverre også gjeldende i diskusjonen rundt
finansieringen av det grønne skiftet. [P]olitikken til De Grønne vil føre til tap av inntekter
til velferd - sier Terje Søviknes. [V]i blir fattigere uten olja, skriver Atle
Simonsen. Velferdsstaten er i dag helt avhengig
av oljeinntekter! Myten spres målrettet og systematisk. Men det er bare en
liten del av statens oljeinntekter som hittil er brukt til å finansiere
velferden. Mesteparten har gått rett inn i Statens pensjonsfond utland (SPU). I
2007 brukte vi knapt en krone fra fondet. At vi har blitt noe mer
oljepenge-avhengig de siste årene - det skyldes den blåblå regjeringen. Deres
skjødesløse oljepengebruk viser at det er mangel på evne til å prioritere som
truer fremtidens velferd. Heldigvis kommer oljefondet til å fortsette å gi
avkastning. Dette vil i kombinasjon med edruelig politikk, høy sysselsetting og
slutt på skattelettelser til de rikeste - sikre velferdsstaten.
Problemet med den ustanselige maset om hvor dyrt det er å
omstille seg er at det, bokstavelig tolket, et argument for å fortsette å
utvinne olje for alltid, uavhengig av negative konsekvenser forbruk av olje
medfører. Og det kan for alvor verken regjeringen eller bransjeforeningene
mene. For det å ikke omstille seg - det å gamble på at verden ikke når
klimamålene sine - det blir forferdelig dyrt. For ikke å snakke om å leve i en
verden som blir nærmere to grader varmere.
Det er faktisk beregnet at at kostnadene ved ikke å håndtere
global oppvarming vil overstige 20% av verdens lands sammenlagte BNP,
mens det å få utslippene til et nullnivå beregnes til en kostnad a` 1-2% av
verdens BNP. Å leve i en verden med 200 millioner mennesker på flukt,
anskeligere kår for matproduksjon, havnivåstigning og hyppigere ekstremvær -
blir dyrt. Vi har alt å vinne på å
unngå all temperaturstigning. For
hvert minutt vi bruker på å diskutere hvor dyrt det blir med omstilling og hvor
vanskelig det blir å finansiere velferdsstaten uten å eksportere fossil energi
- taper vi tid vi burde brukt på å diskutere hvordan vi omstiller Norge nå. Den største trusselen mot
velferdsstaten er nemlig ikke Miljøpartiet De Grønne. Det er klimaendringer.
Det er på tide at de store partiene slutter å late som noe annet.
Kommentarer
Legg inn en kommentar