mandag 14. august 2017

Flyktningene Listhaug glemmer


Flyktninger var 2015-valgkampens store snakkis. Siden da har antallet asylsøkere til Norge stupt. Men vi kan ikke la diskusjonen stilne selv om migrantene ikke lenger strømmer over våre grenser. Flyktningekrisa er stadig høyaktuell, og den bør ses i sammenheng med klimadebatten.

Det er stadig over 60 millioner mennesker på flukt i verden. I hele sommer har hundretusenvis av mennesker forsøkt å ta seg over Middelhavet. Nå er det Italia som tar imot flest, og de har i månedsvis ropt om hjelp fra sine europeiske medstater. Det som sendte folk på flukt i 2015 fortsetter å sende folk på flukt i 2017. Og derfor er det er minst to to grunner til at vi ikke bør glemme flyktningkrisa.

For det første er vi et privilegert land som har mulighet til å hjelpe flere enn vi gjør i dag. Når vi tar inn færre av de som kommer til Europa nå, betyr det at belastningen på andre land blir større. Norge kan selvsagt ikke ta alle, men vi kunne tatt imot flere enn vi gjør i dag. Før vi får reversert  innstrammingene som ble gjort i flyktningepolitikken i fjor, burde vi ta imot flere kvoteflyktninger. Det kan ta av for noe av presset i nærområdene og ikke minst: være et forsøk på å stanse det raset mot bunnen som nå foregår mellom europeiske land. Nesten alle konkurrerer om å ta imot færrest.

Den andre grunnen til at vi bør holde liv i diskusjonen om verdens flyktningkrise, er at vi bidrar til å forverre den på sikt, gjennom våre utslipp av klimagasser. Klimaendringer skaper allerede ekstremvær, tørke og havnivåstigning. Dårligere kår for matproduksjon og ødelagte hus er de direkte konsekvensene når dette rammer det globale sør. Krig, konflikt og mangel på ressurser er driverne når mennesker forlater hus og hjem. Mangel på ressurser vil bli en stadig større driver om vi ikke stanser klimaendringene.

Det anslås at rundt 200.000 millioner mennesker kan være drevet på flukt som følge av global temperaturstigning innen århundret er omme. Dette kan vi heldigvis stanse. men det krever handling nå. Derfor er noe av det mest ironiske i norsk politikk, at FrP er det partiet som på den ene siden er mest opptatt av å begrense antall flyktninger som kommer til Norge, og samtidig minst opptatt av å kutte utslipp. FrP er en solid bremsekloss på de aller fleste forsøk på å føre effektiv klimapolitikk her til lands.


Dette bør rett og slett ikke regjeringspartiet slippe unna med. FrPs manglende vilje til å diskutere flyktningkrisa og klimakrisa i sammenheng er uansvarlig og dobbeltmoralsk. 

Et nødvendig ultimatum

Publisert i Stavanger Aftenblad 14.08.2017

De store partiene står i en grå kø sammen med oljebransjen for å kritisere  De Grønnes oljeultimatum.  Denne uken kom nok en rapport som forteller at Norge ikke kan oppfylle Parisavtalen uten at de  etterfølger kravet vårt. .

De Grønnes oljeultimatum går ut på at vi ikke vil støtte en regjering som fortsetter å lete etter olje på norsk sokkel.  Både Arbeiderpartiet, Høyre og fagbevegelsen peprer oss grønne med kritikk for et slikt krav. De påstår at stans i oljeleting er symbolpolitikk som truer den norske velferden.  Denne uka lanserer klimatenketanken Oil Change International en rapport som viser at de tar feil. Rapporten tar for seg Norges planer for ny oljeutvinning og ser disse opp mot målene i Parisavtalen. Tallene er klare: skal Norge oppfylle vår del av klimamålene, kan vi ikke åpne flere olje og gassfelt. Rapporten føyer seg inn i rekken av vitenskapelig belegg som viser at De Grønnes  politikk er nødvendig om Norge skal kunne stå rakrygget og si at vi er for å unngå 1,5-2 graders farlig temperaturstigning.

Heldigvis står og faller ikke den norske velferden på olje. Det er i all hovedsak høy sysselsetting som finansierer velferdsstaten, sammen med avkastningen fra oljefondet. Fordi oljeavhengigheten nå truer våre arbeidsplasser vil vi legge til rette for å skape fremtidens grønne arbeisplasser nå. De kan finansiere velferdsstaten uten å ødelegge kloden vi bygger den på. Våre naboland klarer seg fint uten oljeinntekter, og det skal vi også gjøre på sikt.

Det er ikke mer enn et par måneder siden Frankrikes nye president fikk flertall for å stanse ny leting etter olje og gass. Andre land har begynt å ta konsekvensene av at olje skaper klimaendringer.  Den virkelighetsfjerne parten i klimadebattener den norske oljetreenigheten -  de store partiene, deler av fagbevegelsen og arbeidsgiverne - som snakker om klima den ene dagen, og fortsatt oljeleting den neste.



torsdag 10. august 2017

Bruk stemmeretten din på forhånd!


Det er viktigere enn noen gang at vi forhåndsstemmer. Hvis ikke mister vi demokratisk deltakelse fra en viktig velgergruppe.

Valgdeltakelsen blant studenter er laber. Dette er et problem. Det demokratiske mandatet  til vår folkevalgte forsamling blir lavere desto lavere valgdeltakelsen er, og ikke minst: desto lavere valgdeltakelsen blir blant store stemmeberettigede grupper. Særlig synd er det at valgdeltakelsen er lav blant studenter. Studenter er nemlig ofte unge. Og unge folk får stadig mindre demokratisk kjøttvekt. Grunnen til det er rett og slett at vi lever lengre, og at velgerne dermed blir eldre. Det er ikke et argument for å ta stemmeretten fra de eldre. Det er en god grunn til at flere unge bør bruke stemmeretten. Da er forhåndsstemmeperioden viktig.

I Norge er det nemlig slik at på valgdagen kan du kun avgi stemme i det fylket du oppholder deg i, og du er kun stemmeberettiget i den kommunen du er folkeregistrert i. I sum betyr dette at personer som oppholder seg i en annen kommune enn den de er folkeregistrert i på valgdagen, ikke kan stemme. Dette gjelder først og fremst folk som er bosatt utenlands og studenter. Heldigvis går det derfor an å stemme på forhånd. 10. august åpner den offisielle perioden for forhåndsstemming, og den gode nyheten er at stadig flere bruker ukene i forkant av valget til å stemme. I 2013 stemte faktisk hele 840.000 mennesker før valgdagen. Dessverre var valgdeltakelsen blant studenter også i 2013 lav, sammenlignet med resten av befolkningen. Derfor er det viktig å snakke om muligheten for å forhåndsstemme. Mellom 10. august og 8. september kan man altså avgi sin stemme uansett hvor i landet man bor.

Alle politikere burde være interessert i å gjøre vår viktigste folkevalgte forsamling så representativ som mulig. Flere unge som avgir stemme kan sørge for bedre representativitet. Derfor oppfordrer jeg med dette innlegget alle til å bruke uka som kommer til å oppfordre folk flest til å forhåndsstemmme. Til tjeneste for demokratiet.


tirsdag 1. august 2017

Tale til Grønn Ungdoms sommerleir 2017

Grønn Ungdoms sommerleir 31.07.2017 

Kjære grønne ungdommer!

I planeten Jordas historie er fire menneskeår et beskjedent lite blaff. Det er en liten krusning på havet bare. Et øyeblikk. Jorda vår er eldgammel. For jorda er det organiske livet noe den knapt har rukket å bli vant til. Menneskelivet – noe nytt og uvant.

Men mye kan endre seg i en håndvending. Det trengs ikke mer enn et øyeblikk fra spedbarnet er i mørket, til det kommer ut i verden. Sekunder skiller tida før og etter du ser den du skal dele livet ditt med, om du rekker bussen eller ikke, om akkurat du blir lottovinner. Om du rammes av ulykke eller glede. Hvert eneste sekund betyr noe.

For over fire år siden var jeg på mitt første landsmøte i De Grønne. Fra jeg kom inn i møtesalen til jeg forsto at her skulle jeg være, denne gjengen skulle jeg være en del av, dette prosjektet skulle jeg kjempe for – trengtes det egentlig ikke så mye tid. Og de neste fire årene i livet mitt tok en annen vending enn det jeg hadde planlagt.

Et par måneder etter dette landsmøtet skrev vi historie. Kom inn på Stortinget. Da ble Grønn Ungdom et stortingsungdomsparti – og vi spiste stor grønn marsipankake på Maridalen skole. Vi var enn litt annen organisasjon. I 2013 besto Grønn Ungdoms kontorer av et 6 kvadratmeter lite kott. Vi hadde ikke noen sommerleirtradisjon. Mange av dere hadde sikkert knapt registrert at vi eksisterte. Vi hadde et årsbudsjett på ca. 150.00 kroner og det var utrolig, fantastisk og kanskje litt uvirkelig at vi var blitt ungdomspartiet til Stortingspartiet Miljøpartiet De Grønne.

Samtidig som vi goflet marsipankake og nøt seiersrusen hele høsten 2013 inntok de blåblå maktens korridorer. Èn ting er sikkert: på de siste fire årene har ikke Høyre og FrP greid det vi mest av alt trenger at en regjering greier i vår tid: å prioritere jernbane framfor mer asfaltering. Å velge å ta vare på skogene og sjøen, muligheten for alle til å bruke den fantastiske naturen vår – framfor mer utbytting, og fri ferdsel for motoriserte kjøretøy. Å velge mindre oljeavhengighet framfor mer oljeleting. De har ikke greid å velge pelsdyras velferd framfor menneskelig profittjag. De har ikke vist lederskap i en tid hvor flyktninger vi i Europa har vært med på å sende på flukt, banker på vår dør. Snarere har de latt både politikken, og ikke minst retorikken – hvordan det er greit å snakke, endre seg til det kaldere og mer brutale.

Og ja, hvordan vi snakker – det betyr noe. Det betyr noe at samtidig som Solberg har lansert en nasjonal strategi mot hatprat på nett, lar hun sine egne statsråder trigge dette hatet. Statsråder som lar hatske, seksualiserte, rasistiske kommentarer bli stående under sine statusoppdateringer på offisielle sider. Hun som skal lede integreringsarbeidet polariserer ved å og heie på Facebook når barn sendes til Afghanistan. I går sa kulturministeren vår at hun er redd for at norske verdier er truet, fordi det ikke er obligatorisk med skolegudstjenester, og fordi vi ikke lenger «tør å kjenne vår egen kultur i møte med det fremmede».

Jeg er ikke redd for frivillige skolegudstjenester. Eller at flere norske skoleelever har veggispølse på matpakka. Jeg er redd for splittelse og rasisme. Jeg blir redd når vi en lørdag ser nynazister marsjere i Kristiansand, og dagen etterpå har en kulturminister som uttaler seg i en av våre største aviser om trusler mot norske verdier, og ikke nevner disse nynazistene med et ord.

Kulturministeren delte dette oppslaget med en Senterpartist. Som kanskje skal danne regjering med Arbeiderpartiet. Et AP som ikke av seg selv kommer til å være noe flinkere enn Høyre til å velge slutt på oljeletinga framfor raske penger, eller bruke litt av vår ufattelige rikdom på å hjelpe de som rammes av klimaendringene vi har skapt. Som senest for en uke siden sa at de ikke vil i regjering med oss på grunn av avstanden i olje og klimapolitikken.  Det sitatet fra og de siste fire års blåblå politikk viser med absolutt all tydelighet det vi har sagt siden 2013. De siste fire årene: de to store styringspartiene prioriterer ikke klimapolitikk, framtidspolitikk, politikk for vår generasjon – med mindre vi tvinger dem til det. Arbeiderpartiets sitat er egentlig det endelige beviset på det tvingende behovet for vår eksistens.

Og nettopp derfor, kjære Grønn Ungdom, er det fantastisk alt det som har skjedd de siste fire årene i vår historie. Vi har vunnet et skolevalg siden sist. Budsjettet vårt har vokst til over 2 millioner. Vi er ute av bøttekottet. Vi har formet store deler av den politikken Miljøpartiet De Grønne nå går til valg på. Selv har jeg blitt ungdomspartileder med Lage og Ola, fått dele hverdagen min med dem og Isa på kontoret. Vi har vokst i antall medlemmer, i oppslutning, på erfaringer. Grønn Ungdom har flere folkevalgte i vår medlemsmasse Vi har fått dere. Vi har fått hver og èn av dere som nå kommer og deltar på vår fjerde sommerleir siden vi ble stortingsungdomsparti. Og alt dette, denne fantastiske veksten og utviklingen er uvurderlig. Fordi det er dette, dere, politikken vår, erfaringene våre, at vi har fått større muskler, som skal gjøre at vi blir med på å løfte Miljøpartiet De Grønne over sperregrensa. Som gir oss en stor grønn gruppe, som skal tvinge Norges neste regjering til å prioritere vår framtid.

For selv om de neste fire årene bare er et sekund i jordas historie: så er det et avgjørende sekund. Det er et helt spesielt og enestående øyeblikk som vi er en del av. Et øyeblikk hvor kursen kan og må endres. Bort fra bruk av det som skaper klimakrise. Til en grønnere bedre og mer rettferdig verden. De neste fire årene kan vi være den tungen på vektskåla som sikrer dette. Lille store Grønn Ungdom i lille store Norge kan være med på å avgjøre det avgjørende sekundet i verdens utrolig lange historie – de neste fire årene. Tenk på det når dere koser dere glugg i hjel denne uka. Dere betyr noe, dere kan gjøre en forskjell. 





Grønn valgjoker


Den siste måneden har Miljøpartiet De Grønne stabilisert seg rundt 4% på de nasjonale meningsmålingene. De andre partiene kan gjøre klokt i å begynne å regne oss inn som en valgjoker.

De store partiene har ganske lenge forsøkt å tie ihjel De Grønne som mulig vippemakt etter valget. Når regjeringskabalen diskuteres er det KrFs posisjonering og Venstres muligheter for å komme over sperregrensa som diskuteres. Men når De Grønne nå stiger på meningsmålingene gjør både Høyre og Arbeiderpartiet lurt å tenke på hvordan de vil forholde seg til en grønn stortingsgruppe på mellom sju og ni representanter. Avisa Nationen er blant dem som har plukket opp denne ballen, og produsert en større artikkelserie om potensialet for et regjeringssamarbeid mellom Senterpartiet og De Grønne. Problemstillingen er ikke irrelevant. Vi kan få en situasjon etter valget hvor vi i MDG får bruke vippemakt, slik som i Oslo etter valget i 2015.

Vi går til valg på en kompromissløs klima og miljøpolitikk, slik som ved lokalvalget for to år siden. Det gjenstår få år med dagens utslippsnivå før målene i Paris-avtalen er sprengt. Likevel har alle tidligere regjeringer bidratt til at norske utslipp har steget siden 1990. Derfor er vi helt ærlige med velgerne om at klima og miljøpolitikken er det saksfeltet vi vil prioritere i en forhandlingssituasjon. Det betyr ikke at vi ikke har politikk på, eller bryr oss om andre saksfelt, men at det til syvende og sist er klima og miljø som avgjør hvilket regjeringsalternativ vi kan gi vår tilslutning til.

Det bør være en regjering som er villig til å prioritere de store pengene til jernbane framfor mer motorvei, som skaper mer bilbruk og mer kø. Vi vil ha dobbeltspor på Sørlandsbanen og prioritere prosjekter som kan gi oss høyhastighetsstandard mellom Oslo og Stavanger. Det bør være en regjering som gir Oslo, Trondheim, Bergen og Stavanger økonomisk og praktisk rom til å skape utslippsfri og menneskevennlig byutvikling. En regjering som stanser leting etter mer olje og gass når vi allerede har funnet for mye. Og som tar på alvor at det Norge og Rogaland trenger nå, er at det satses på å skape nye grønne arbeidsplasser. En regjering som forstår at oljeavhengigheten gir oss økonomisk sårbarhet, usikre jobber og global oppvarming.

Også er det selvsagt viktig for oss å sikre en regjering som faktisk tror på framtida og ikke frykter den. Som bygger sin plattform på mulighetene den grønne omstillingen gir oss. På mulighetene den oppvoksende generasjon og nyankomne til landet gir oss, og ikke frykten for det ukjente. Vi skal møte våre felles samfunnsutfordringer med handlekraft og engasjement. Ikke med fryktretorikk og splittelse. Derfor har vi i De Grønne bestemt oss for at vi ikke kan støtte en regjering som Fremskrittspartiet er en del av. Partiet står for langt unna oss både i klimapolitikk, vilje til å ta vare på naturen, likestillingspolitikk og flyktningepolitikk.


Vårt verdigrunnlag gir oss utgangspunkt for å kunne vurdere støtte til både venstre og sentrumsorienterte regjeringsalternativer. Til syvende og sist er det velgerne som avgjør styrkeforholdene i forhandlingene etter valget. Forhåpentligvis er det mange som tar innover seg at en stemme på De Grønne faktisk kan bli en stemme til grønn vippemakt og et endelig grønt skifte. Hva KrF, Arbeiderpartiet og Høyre synes om den saken blir spennende å se. 

torsdag 27. juli 2017

Et nødvendig oljeultimatum

Publisert i Rogalands Avis 27.07.2017 

Hverken Høyre, Arbeiderpartiet eller Fremskrittspartiet vil støtte Miljøpartiet De Grønnes krav til en ny regjering om å ikke åpne nye oljefelt. Det overrasker oss ikke.  Vi vet at de store partiene er like som tre dråper olje i oljepolitikken. Derfor krever det hardt press for å få dem til å endre kurs.

Pipa vil nok få en annen lyd når en regjeringsposisjon står på spill etter valget. Da vil kanskje de store partiene lytte på våre argumenter. Oljesatsing er uforenlig med Norges klimaforpliktelser. Felt som åpnes i dag vil være i produksjon til lenge etter 2050 - da klimaforskerne har fastslått at verden må være over på fornybare energikilder. Norsk olje er hverken renest i verden, slik mange påstår, eller billigst. Hvorfor skal vi da åpne disse feltene?

For det andre er oljesatsing i ferd med å bli dårlig butikk. Siden 2013 har hver femte oljearbeidsplass forsvunnet. Årsaken er ikke De Grønnes politikk, men ganske enkelt nedskjæringer som følge av lav oljepris. En vedvarende lav oljepris betyr titalls milliarder i tapte investeringer.

Oljen har gitt Norge, og ikke minst Rogaland, mye bra. Men nå gir den oss først og fremst økonomisk sårbarhet og farlig global oppvarming. En ny meningsmåling viser at én av fire vil stanse mer oljeleting. I Frankrike har regjeringen varslet at de ikke kommer til å gi nye letetillatelser til olje og gass.

De Grønnes ultimatum er ikke noe urimelig krav. Det er derimot selve symbolet på at en ny bærekraftig tidsalder har startet.


onsdag 26. juli 2017

Ta vare på mobilen din!


Denne sommeren har IVAR undersøkt oss rogalendingers forbrukervaner. Resultatet er nedslående. Vi kaster nesten halvparten av alle elektroniske produkter vi forbruker, uten at de har gått i stykker. Dette er ineffektiv bruk av ressurser, miljøskadelig og dårlig for lommeboka.

Siden tidlig nittitall har veksten materielt forbruk skutt i været her til lands. Og lenge har også ideen om at stadig høyere forbruk av ting og tang er et udelt gode, vært en slags hellig ku. Det har vært sett på som bakstreversk, gammeldags og moralistisk å kritisere et stadig høyere konsum av produkter. I 2013 ble Rasmus Hansson anklaget for å ønske Norge tilbake til 80-tallet, da han for første gang på evigheter kritiserte den norske forbrukskulturen som politiker i en valgkamp. Men kampen for en mer sirkulær økonomi, et system hvor vi utnytter ressursene naturen gir oss mer effektivt, det er moderne.

 “Theres no such thing as waste, just resources in a wrong place”- er et fint ordtak, som på en måte danner grunnlaget for sirkulære produksjons og forbruksmønstre. Selvsagt er det bedre for både kloden, bedriften og forbrukeren om minst mulig av ressursene går til spille i en produksjonsprosess! Her finnes det også et stort potensial for nye arbeidsplasser. Håndtering, redistribuering og gjenvinning av ressurser som tidligere har vært regnet som avfall kan danne grunnlaget for et mylder av nye forretningsmuligheter. Særlig her på Vestlandet, hvor oljejobbene kommer til å forsvinne, bør vi se med stor interesse på mulighetene som overgangen til en mer kretsløpsbasert produksjon gir oss.

De enorme mengdene velfungerende mobiltelefoner, datamaskiner, tastaturer, lamper og elektriske dippedutter vi kaster før de er ødelagt, er bare et av mange symptomer på et bruk og kastsamfunn som har fått gå altfor langt. Å gjøre det billigere å reparere, øke tilgangen på produkter med lengre levetid og gjøre det lettere å dele - det vil ikke ta oss tilbake til åttitallet. Det vil gjøre oss til et samfunn som tar innover oss kunnskapen om at naturressursene er begrenset og at vi ikke kan bruke evig av dem. Da er det dumt å la ressursene gå til spille både i produksjons og forbruksleddet.  Vi skal ikke tilbake til hest, kjerre og åttitall. Vi skal forsøke å skape et topp moderne samfunn hvor vi er verdensmestere i å utnytte hver minste mengde av de naturressursene vi utvinner, og hvor det er enkelt for oss forbrukere å ta vare på de tingene vi kjøper og resirkulere dem ved nødvendighet.


Miljøpartiet De Grønne går til valg på å kutte momsen på reparasjoner, etablere utlånsbiblioteker for både elektronikk og sportsutstyr i alle storbyer, og å sette strengere krav til levetid for produkter. Skal vi ta vare på kloden kan vi begynne med å legge til rette for at folk tar bedre vare på tingene sine. 

mandag 24. juli 2017

Et forkastelig system


Nesten halvparten av all elektronikk som kastes hos  er i god stand. Dette er bare et av mange symptomer på et bruk-og-kast-system som er klart for søppeldynga.

Det var forrige uke at undersøkelsen avfallsselskapet IVAR har gjort ble offentliggjort. Hos dem er 41% av el-artiklene som kastes i helt fin stand. PCer, TV-skjermer, lamper, tastaturer og mobiler går altså rett i søpla, selv om de fint kunne vært brukt i mange år til. Vi kaster møbler og klær som ikke er ødelagte. Spiselig mat går også på dynga. Vi lever i et samfunn som ikke bare forbruker for mye av klodens ressurser, vi bruker også det vi kjøper på en ekstremt ineffektiv måte. Det er gammeldags, dårlig for planeten og dårlig for lommebøkene våre.

Hadde alle i verden hatt et like stort materielt forbruk som oss i Norge, hadde vi trengt minst to jordkloder til. Naturressursene vi skaper varer  av finnes ikke i ubegrensede mengder. Dette er ikke bare problematisk i et fordelingsperspektiv: at vi i den vestlige verden grafser til oss så mye, at det faktisk blir mindre igjen til andre og de som kommer etter oss. Det er også problematisk fordi materielt forbruk er en av de viktigste driverne av global oppvarming. Jo større forbruk, desto større klimagassutslipp. Inntil vi bryter sammenhengen mellom forbruk og klimagassutslipp, er vi nødt til å bremse forbruksveksten for å bekjempe klimaendringene. Heldigvis betyr ikke dette at vi skal ned i levestandard, eller tilbake til syttitallet. Et samfunn som bruker ressursene vi høster fra naturen så effektivt som mulig er et mer moderne samfunn enn det vi har i dag. Spørsmålet er om politikerne greier å skape det.

Skal vi få bukt med problemet som tallene fra IVAR er et symptom på, må vi gjøre mange grep. Først og fremst må det bli billigere å reparere. I dag er det nesten gjennomgående dyrere å fikse tingene sine enn å kjøpe nytt. De Grønne foreslår å minst halvere momsen på reparasjoner. I tillegg bør man undersøke om garantitiden for flere varer bør utvides. Vi vet også at nordmenn i dag kjøper en rekke produkter som brukes ekstremt lite. Dette tyder på at vi med hell kan dele på langt mer enn vi gjør i dag. Det er for eksempel unødvendig at ti boenheter i samme borettslag disponerer vinkelsliper hvis hver av vinkelsliperne i snitt brukes en gang i halvåret. Her gir mobilteknologien oss helt nye muligheter til å dele på ting på en effektiv måte. Noe av den samme tankegangen ligger bak når stadig flere kommuner oppretter utstyrsbiblioteker. Her kan man for eksempel låne eller leie elektronisk utstyr, sport eller fritidsartikler.

Også på produksjonssida finnes det en rekke effektive grep som kan tas. Stadig flere bedrifter ser mulighetene for egenvinning og profitt gjennom mer sirkulær produksjon, som sørger for at det som før var avfall eller biprodukter, i stedet utnyttes.

Det mangler heldigvis ikke på tiltak som vil kunne være med på å bremse noe forbruksveksten som har foregått i Norge de siste årene. En slik politikk vil gjøre produktene vi kjøper mer solide, gi forbrukerne bedre muligheter til å reparere og tar hensyn til planetens tålegrenser. Spørsmålet er om det er mulig å sikre flertall for en slik politikk når De Grønne er det eneste stortingspartiet som i sitt partiprogram eksplisitt anerkjenner at dagens materielle forbruksnivå må begrenses.



fredag 21. juli 2017

La oss feire maten - ved å ta vare på den

Publisert i Rogalands Avis 21.07.2017

Denne uka begynner Gladmaten, og jeg gleder meg - som de 250.000 andre som kommer innom festivalen . Den spiselige feiringen er en god anledning til å minne hverandre om at mat er en verdifull ressurs, som ikke bør sløses med eller kastes spiselig.

Omtrent hver åttende handlepose vi nordmenn handler går rett i søpla. Det tilsvarer rundt 42 kilo spiselig mat per person i året. Svinnet skjer både i husholdninger, under transport, distribusjon og på utsalgssteder. Og det koster oss svimlende summer. Rundt 20 milliarder i året. Matsvinnet er ikke bare dumt for forbrukernes lommebøker. Maten vår er tross alt en av våre mest dyrebare ressurser. Mye av det vi spiser krever enorme arealer, enorme energimengder og dyras egne liv for å produsere. Alt dette taler for at maten er en ressurs vi skal behandle med den største respekt.

Når vi ikke gjør det, og i stedet kaster tonnevis med den, så er ikke dette et problem som kan tilskrives forbrukerne alene. Dette er et skikkelig systemproblem. Vi kaster mat fordi datomerkingssystemet er utdatert, fordi det lønner seg for butikkene å kaste heller enn å redistribuere, og fordi vi har dårlige systemer for reproduksjon av matavfall. Den gode nyheten er at systemproblemet kan løses. Matsvinn er ikke et problem vi bør la oss overvelde og nedtrykke av. Det er et problem vi og politikerne bør gyve løs på med liv og lyst. Løsningene ligger rett innenfor rekkevidde.

For det første må datomerkingssystemet oppdateres, slik at forbrukerne forstår at “Best før” ikke er det samme som “uspiselig etter”. I tillegg må politikerne bruke både pisk og gulrot over for matvarekjedene. Å kaste spiselig mat bør bøtelegges, mens redistribusjon av mat til matsentraler og biogassanlegg bør belønnes. For inspirasjon kan vi for eksempel se til Frankrike. Der har de nylig vedtatt en lov som forbyr matkjedene å destruere spiselig mat. Overflødig produkter går i stedet til matsentraler og dyrefor. Det er ingen grunn til at vi ikke skulle kunne gjøre det samme i Norge. Ingen tjener på at vi kaster mat. Spiselig mat skal på tallerkenen. Ikke i søpla.


Hjelp til kjæledyr i ferien


Sommer og ferie kan bety mer tid sammen for mennesker og dyr, til gjensidig glede. Men dessverre for mange dyr, betyr ferie i mange tilfeller også dumping og vanskjøtsel.
I dag overtar dyrevernorganisasjoner mishandlede og dumpede dyr fra Mattilsynet, politiet, NAV, psykisk helsevern, rusetaten og hjemmesykepleien. Dyrebeskyttelsen skriver i sitt siste blad at antall dyr som dumpes eller vanskjøttes ved at de blir frareist uten tilsyn og tilstrekkelig mat har økt betraktelig de siste årene. De ser et stort behov for at politikere kommer på banen.
Dyrebeskyttelsen har hjulpet 5.772 dyr på ett år nå. Dette kommer i tillegg til alle lokale dyrevernorganisasjoner som ikke er tilknyttet Dyrebeskyttelsen Norge. Mange av disse dyrene trenger veterinærhjelp, pelsstell, kloklipp, vaksiner, chip, sosial tilvenning og miljøterapi før de kan fungere normalt i et hjem. Opphold i fosterhjem før de kan tas inn på et omplasseringssenter kan ofte være nødvendig.
Vi i Miljøpartiet De Grønne vil etablere og støtte sentre for hjemløse dyr som skal drive omplassering, informasjonsarbeid og støtte frivillige initiativer. Eksisterende sentre som arbeider med omplassering må få midler fra det offentlige. Det finnes i dag flere velfungerende hjelpeorganisasjoner, og disse fortjener støtte og anerkjennelse for det viktige arbeidet de utfører på frivillig basis.
Det er viktig å gi dyreeiere tilbud om innføring i godt dyrehold. Miljøpartiet De Grønne vil inkludere dyrekunnskap i naturfag og etikkundervisning i grunnskolen, for å fremme innsikt i etisk behandling av både tamme og ville dyr. Dyretragedier og dårlig dyrevelferd bør også forebygges ved at Mattilsynet gis økte ressurser til tilsyn med dyrehold. På sikt ønsker vi å opprette et eget dyretilsyn under Klima- og miljødepartementet. Vi ønsker også dyrepoliti over hele landet.
En stemme til MDG er en stemme for bedre dyrehold.

torsdag 20. juli 2017

Stem smart – stem smått


Det kanskje dummeste du kan gjøre i dette valget er å kaste bort stemmen din på et stort parti. 

Er det verdt å «kaste bort» stemmen sin til småpartier i valget? Spør flere.  Valget kan bli en thriller: både SV, De Grønne, Venstre og KrF, kan havne under sperregrensa, og Rødt forsøker å kjempe seg oppover.

Men ideen om å «kaste bort stemmen» er helt bakvendt. En stemme som kan vippe et lite parti over sperregrensa er langt mer politisk og strategisk effektiv enn en stemme til et stort parti.
Det er hvilke av disse partiene som bryter den «magiske» grensa på fire prosent som avgjør hvem som blir Norges neste statsminister, og hva slags politikk Jonas eller Erna vil føre.

Hvis du ønsker en annen politikk enn i dag, og støtter et av de små partienes linje, er altså det mest strategisk kloke du kan gjøre altså å stemme på det lille partiet, ikke et av deres storebrødre. 
Man kan diskutere hvor fornuftig sperregrensa er når opptil 20 % av velgermassen kan gå så å si uten representasjon etter valget, slik noen målinger viser. 

Men slik trenger det ikke gå. Denne høsten har du et klart valg: du kan bruke stemmen din til å gi et parti du virkelig tror på 8-9 ganger større representasjon, eller du kan bruke den til å gi et ekstra mandat til et kompromissparti uten vilje til å endre norsk politikk.

Hvis du for eksempel synes klima og miljø er vår tids viktigste sak, kan du stemme på De Grønne. Vi var én promille unna sperregrensa forrige meningsmåling. Det er lite som skal til. Altså: kast for all del ikke bort stemmen på et stort parti. Stem smartstem smått (og grønt).

onsdag 12. juli 2017

Ingen tør snakke om olje-exit. Da taper alle.

Alle partier har et ansvar for å diskutere hva Norge er uten olje. Alle har et ansvar for å ta innover seg at klimakrise er dyrere enn omstilling. Derfor er det underlig at disse problemstillingene overlates til Miljøpartiet De Grønne alene.

Men hva skal vi leve av etter olja? Hvordan skal vi får få råd til å omstille oss? Disse spørsmålene stilles ofte retorisk for å illustrere hvor uansvarlige og urealistiske De Grønne er: Et parti som ivrer for lavere utvinningstempo, men ikke svarer på hva vi skal gjøre etterpå. “MDG skal erstatte oljenæringen med «noe annet». Poenget er at de ikke vet hva «noe annet»” er - sier FrP. Hva vi skal leve av etter olja, og hvordan vi skal finansiere omstillingen er legitime viktige spørsmål. Kanskje de viktigste spørsmålene i vår tid. Derfor trenger vi alle politiske partier med i diskusjonen.

Med forbehold om at jeg kan ha gått glipp av hederlige unntak, må jeg si det er påfallende hvor rungende taust det er fra de store partiene om hvilke konkrete næringer vi skal satse på i et hundreårsperspektiv. For ordens skyld er jeg klar over at det florerer av mer eller mindre komiske ideer om hva som er “den nye oljen”. Men det er ikke en slik type spekulasjoner jeg etterlyser. Vi bør ikke late som det finnes noen “ny olje” (dessverre reproduserer også bransjeforeningen Norsk Olje og Gass denne retorikken), men heller diskutere hva vi skal leve av og jobbe med. Og her mangler vi politikere fra Høyre, FrP og AP.

Egentlig er det absurd. For det finnes ikke partier på Stortinget som for alvor tror at oljealderen varer i 100 år til. Ja, partiene er uenige om når det tar slutt, men alle er enige om at det tar slutt. Å ikke være for en sluttdato for vår oljeeksport, slik som De Grønne, er ingen unnskyldning for å unngå spørsmålet om hva vi skal leve av. Kanskje har den som ivrer for rask utfasing en ekstra forpliktelse  til å diskutere og skape politikk for nye jobber. Men den forpliktelsen er ikke De Grønne alene om. Det er den passive holdningen til vår oljeavhengighet som har gjort 50.000 arbeidsledige siden 2014. Partiene som ivrer for flere oljeinvesteringer har et betydelig ansvar for å forklare hvordan de vil sikre at det står nye arbeidsplasser klare når vi får et nytt, potensielt verre, oljeprisfall.

Dessverre er flere opptatt av å latterliggjøre de som snakker om oljeutfasing, enn å ta utgangspunkt i at oljealderen tar slutt. Det er festlig å harselere med oss som tror vi kan leve av Nabobil, hårklipp og kaffebrygg etterpå. Ingenting vil gi oss like mye penger som olje - sier de. Og det er mest sannsynlig sant. Og det er også selvsagt sant at vi ikke kan leve alene av bildeling, mikrobryggeri og kreativitet etter olja. Jeg kan forresten ikke erindre at noen noensinne har påstått noe sånt heller, men la gå.

Vi trenger flere partier i diskusjonen om hvilke næringer Norge har åpenbare konkurransefortrinn på. Hvordan prinsippet i el-bilpolitikken kan brukes til å skape marked og lønnsomhet for fornybar energiproduksjon. Vi trenger flere til å undersøke hvilke patenter, innenfor fornybar energiutnytting, ressursutnytting og digitale tjenester, vi i Norge har best forutsetninger for å kapre. Hvor er risikoen størst for at andre land kommer oss i forkjøpet? Ingen kan spå framtida. Hverken De Grønne, statsministeren eller Anita Krohn Traaseth kan gi fasitsvar på akkurat hva vi skal erstatte hver og èn av oljejobbene med. Men staten er  ikke uten en rolle i omstillinga. Politiske prioriteringer i skattepolitikken, hvilken infrastruktur vi bruker store penger på, og hva slags risikokapital stiller til rådighet, er alle spørsmål som må prioriteres fra høyeste hold.

Mangelen på vilje til å besvare spørsmålene som brukes til å avkle De Grønne, gjør seg dessverre også gjeldende i diskusjonen rundt finansieringen av det grønne skiftet. [P]olitikken til De Grønne vil føre til tap av inntekter til velferd - sier Terje Søviknes. [V]i blir fattigere uten olja, skriver Atle Simonsen. Velferdsstaten er i dag helt avhengig av oljeinntekter! Myten spres målrettet og systematisk. Men det er bare en liten del av statens oljeinntekter som hittil er brukt til å finansiere velferden. Mesteparten har gått rett inn i Statens pensjonsfond utland (SPU). I 2007 brukte vi knapt en krone fra fondet. At vi har blitt noe mer oljepenge-avhengig de siste årene - det skyldes den blåblå regjeringen. Deres skjødesløse oljepengebruk viser at det er mangel på evne til å prioritere som truer fremtidens velferd. Heldigvis kommer oljefondet til å fortsette å gi avkastning. Dette vil i kombinasjon med edruelig politikk, høy sysselsetting og slutt på skattelettelser til de rikeste - sikre velferdsstaten. 

Problemet med den ustanselige maset om hvor dyrt det er å omstille seg er at det, bokstavelig tolket, et argument for å fortsette å utvinne olje for alltid, uavhengig av negative konsekvenser forbruk av olje medfører. Og det kan for alvor verken regjeringen eller bransjeforeningene mene. For det å ikke omstille seg - det å gamble på at verden ikke når klimamålene sine - det blir forferdelig dyrt. For ikke å snakke om å leve i en verden som blir nærmere to grader varmere.


Det er faktisk beregnet at at kostnadene ved ikke å håndtere global oppvarming vil overstige 20% av verdens lands sammenlagte BNP, mens det å få utslippene til et nullnivå beregnes til en kostnad a` 1-2% av verdens BNP. Å leve i en verden med 200 millioner mennesker på flukt, anskeligere kår for matproduksjon, havnivåstigning og hyppigere ekstremvær - blir dyrt. Vi har alt å vinne på å unngå all temperaturstigning. For hvert minutt vi bruker på å diskutere hvor dyrt det blir med omstilling og hvor vanskelig det blir å finansiere velferdsstaten uten å eksportere fossil energi - taper vi tid vi burde brukt på å diskutere hvordan vi omstiller Norge . Den største trusselen mot velferdsstaten er nemlig ikke Miljøpartiet De Grønne. Det er klimaendringer. Det er på tide at de store partiene slutter å late som noe annet. 

onsdag 28. juni 2017

De glemte utslippene


Cruiseskip er utslippsmastodonter. De forurenser i vanvittige mengder. Denne uka kommer fire av dem til Karmsund. De burde vært koblet til landstrøm når de ligger til kai.

Cruiseskip bruker rundt 30 tonn drivstoff hvert døgn det ligger til kai. Dette tilsvarer utslippet til 13 000 biler. Det er snakk om enorme utslipp, og forringelse av luftkvaliteten lokalt. Cruiseskipene virvler i tillegg opp havbunnen, og bidrar således til forverring av badevannskvalitet og forringelse av biologisk mangfold i havna.

Det vil ankomme 34 cruiseskip til Karmsund i 2017. En rask utregning viser at disse per døgn vil generere utslipp tilsvarende nesten 442 000 biler. Med dette i mente er det absurd at vi enda ikke har fått på plass landstrøm for cruiseskipene og andre skip, slik at de i stedet kan gå på strøm når de ligger til havn.

Folk liker å dra på tur. Enten det er med fly til Syden, eller fjerne strøk. Eller med et cruiseskip langs kysten her i Norge. Vi i De Grønne vil ikke at folk skal slutte å dra på ferie og oppleve verden. Men vi mener det må føres en nasjonal politikk for å få ned utslippene fra både fly og skipsfart. I dag går ikke utslippene som skjer i internasjonalt farvann eller luftrom på noen staters klimaregnskap. Dette fører til kollektiv ansvarsfraskrivelse. Som et minomum burde Norge internasjonalt være pådriver for at det kommer på plass internasjonale handlingsplaner for kutt av utslipp fra luft og sjøtransport.

Her hjemme er det på høy tid at det satses på landstrøm i alle norske havner. Vi kan ikke lenger overlate ansvaret til kommunene alene.  Når vi vet hvor store utslipp det er snakk om, og i flere tilfeller også skadelig lokal luftforurensing, er det merkelig at ikke staten trår til. De Grønnemener staten burde delfinansiere en stor andel, slik at  alle havner som mottar store cruiseskip kan tilby landstrøm. Det er effektiv klimapolitikk!