fredag 24. november 2017

Hvorfor du bør boikotte Black Friday

Når Black Friday nærmer seg blir jeg moralist.
Hvis det er èn dag i året hvor forbrukerne selv kan reflektere over eget forbruksnivå, så er det den dagen. I de fleste sammenhenger mener jeg politikerne kan tillegges størstedelen av skylden for at vi har et system som gjør det enklest og billigst å fly i stedet for å ta tog, spise kjøtt fra dyr som har hatt det fælt, og å kjøpe og kjøpe nye ting i stedet for å reparere. Vi forbruker på en ineffektiv og umoderne måte, ved å la ressurser gå til spille i produksjonen og i husholdningene. Politikerne (og næringsliv) må fikse det systemet. Men du og jeg har forbrukermakt, og vi er også mennesker med oppfatninger av hva som er rett og galt. Vi trenger rom i den offentlige diskusjon til av og til å snakke om hva som er greit og ugreit, rett og galt, på individnivå.
Moral er ikke alltid en privatsak. Ofte velger jeg vekk den moralske innfallsvinkelen til problemstillinger jeg også jobber med politisk. Men Black Friday, ja, det er en fin anledning til å henvende seg til hverandre som individer også. Black Friday løser ingen problemer. Det skaper problemer. Det er et utrykk for, og er med på å forsterke, en kultur hvor det er akseptert, nesten uten unntak, å kjøpe nye ting uavhengig av behov. Personlig forbruksnivå er ikke utelukkende en privatsak. Vi deler jordas ressurser med stadig flere milliarder mennesker. Enn så lenge er det økende ressursforbruket knyttet sammen med eskalerende klimagassutslipp. De endringene som kreves i møte med dette krever sterkt politisk lederskap, men også en kulturendring nedenfra. Fra deg og meg.

Det er vanlig å snakke med vennene og familien sin om moralen i å snike i køen, mobbe, delta på dugnad, dele med hverandre, for å nevne noe. Faktisk er det også stadig mer vanlig å snakke med hverandre om moralen i å spise kjøtt. Det er bra. Vi bør også snakke om moralen i å kjøpe. Ikke fordi vi skal tilbake til et åttitall eller en steinalder, eller fordi vi ikke skal anerkjenne at det finnes masse mennesker, også i Norge som strever med å få endene til å møtes, og som bør sikres større kjøpekraft. Men fordi noen av oss kjøper alt for mye. Og det bør de få høre. Din beskjed til omgivelsene kan f. eks være å ikke kjøpe noe akkurat i morra.

søndag 19. november 2017

Midlertidig opphold for enslige asylsøkende barn bør avskaffes

Det er skikkelig bra at Arbeiderpartiet fremmet forslag som gjør at enkelte planlagte tvangsreturer kan stanses, og at kriteriene endres litt når det skal vurderes å gi midlertidig opphold til barn i framtida. Men, tenker nå, når saken har stilna litt de siste dagene, at dette ikke må bli et hvileskjær. Det kommer fortsatt til å bli gitt midlertidig opphold til barn som kommer aleine til Norge. Det er problematisk. Faktisk er dette imo noe av den aller mest problematiske politikken vi påfører folk her i landet.
Fortsatt kommer barn til å stikke av fordi det virker som et bedre alternativ for dem enn å vente på tvangsretur. Barna som stikker av skjer det fæle ting med. Noen lever på gata. Noen havner i prostitusjon. Mange blir ofre for voksne med slemme hensikter. Vinningskriminelle, overgripere og menneskehandlere. Det skjedde før 2015. Det kommer til å skje igjen, så lenge vi har denne ordningen. Så de av oss som er motstandere av denne ordningen må fortsette å kjempe mot den. Argumentene for å beholde ordningen er hovedsakelig to. Jeg mener begge er svake.
1. Det første argumentet er at det er nødvendig å beholde ordningen av hensynet til å få kommunisert at vi har en streng (men rettferdig?!) innvandringspolitikk. Vel, jeg nekter å gå med på at streng innvandringspolitikk står og faller på om man praktiserer midlertidig opphold på enslige asylsøkende barn eller ei. Vi snakker tross alt i alle tilfeller om en veldig liten gruppe. Vi kan utøve særdeles streng politikk overfor voksne mennesker, uten at vi beholder denne ordningen.
2. Det andre argumentet går ut på at det, i et slags nytteetisk perspektiv, er det moralsk riktig å gjøre. Hvorfor? Fordi målet er at færrest mulig barn lider. Da går argumentet omtrent slik: om Norge gir opphold til alle barn som kommer aleine til Norge så vil det sende signaler. Signaler vil føre til at flere barn sendes ut på flukt. Barn på flukt lider. Norge bør ikke sende ut et signal om at vi er et attraktivt ankomstland for enslige barn på flukt, fordi da vil flere barn havne på flukt, og dermed vil flere barn lide. Men dette argumentet står og faller på premisset om at signalene vi sender ved å _ikke_ gi barn midlertidig opphold er en så sterk "pull-faktor", at det faktisk fører til at mange flere barn enn de som ellers ville lagt ut på flukt, ender på flukt. Enn så lenge har jeg til gode å se noe god empiri på at bestemmelsene om midlertidig oppholdstillatelser for barn som kommer til Norge, er en så sterk pull-faktor når flukten skal forklares, at dette argumentet blir tilstrekkelig.

For meg blir det derfor åpenbart at det er vanskelig å forsvare både at denne ordningen ble innført, og at den ikke avskaffes.

fredag 27. oktober 2017

Innledning på Europakonferansen 2017

Hei!

Jeg syns det er generøst av dere å invitere meg, til tross for at jeg representerer et bittelite parti som offisielt bare mener bittelitt om EU. Stas å få komme hit på Europakonferansen i dag!

En forutsetning for at et et demokratisk styresett skal fungere godt er at det har legitimitet. Da kreves det at de folkevalgte styrer på et mandat gitt av, helst mange, velgere, og at det finnes mulighet for å ansvarliggjøre de folkevalgte. Særlig når de ikke handler godt på mandatet de har fått. 

Jeg skal nevne to forhold som ikke bare utgjør en trussel mot EU-systemets legitimitet, men som også kan true demokratiet vårt i en globalisert tidsalder. Svaret på spørsmålet som arrangørene her har stilt meg - hvordan demokratiet kan styrkes i en stadig mer europeisert og internasjonalisert verden , er altså at vi, blant annet, må løse de utfordringene jeg nå skal snakke om. 

1. For det første er det problematisk at vi i en tid hvor verden og Europa veves tettere sammen økonomisk, mangler en offentlighet som er felles for alle de som påvirkes av politikken på tvers av landegrenser. Dette handler, som alltid, om språkbarrierer og kulturforskjeller, men også om at utviklingen i retningen en pulverisert offentlighet intensiveres av digitalisering og påfølgende svekkede inntektsmuligheter for mediehusene som driver kritisk, uavhengig og bred journalistikk. Den felles offentligheten hvor politikerne skal kunne ansvarliggjøres,  deles opp i mindre offentligheter, lukkede rom og  i verste fall ekkokamre. Da forringes ikke bare den kollektive oppfatningen av hva som er sant og ikke, men også velgernes mulighet til å stille til veggs og ansvarliggjøre de de har valgt. 

2. Den andre utfordringen: Økonomisk ulikhet. Globalisering reduserer den globale ulikheten og EU har utvilsomt bidratt til å redusere ulikheten mellom folk i ulike land i Europa. Det er bra. Samtidig vet vi at tilnærmet, eller helt fri, flyt av arbeidskraft på tvers av land  kunne øke den lokale ulikheten internt et land. Dette er en nedside ved globalisering og grenseløs utveksling av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital. Når de overnasjonale institusjonene som har lagt til rette for tettere økonomisk integrasjon ei heller greier å raskt nok demme opp for ekstra ulikhetsøkning, for eksempel i kjølvannet av en krise, er det fare på ferde.

For velgere som rammes av at de folkevalgte ikke motarbeider eller i det minste anerkjenner at ulikheten internt i et land øker vil viljen til å gi de overnasjonale institusjonene legitimitet over stemmeseddelen i verste fall svekkes. Engasjementet for overnasjonale utfordringer, som klimakrisa og flyktningekrisa,  som de som overnasjonale institusjonene må være med på å løse, vil bli mindre. Dette skjer parallelt med andre samfunnstrekk som for eksempel akselererende automatisering og jobbdød. Også dette er et forhold som kan øke ulikheten drastisk. Mulighetene for profittmaksimering for de som eier robotene, eller de digitale tjenestene, blir enorme, samtidig som statenes skatteinngang skrumper. 

Noe av det viktigste en overnasjonal institusjon, som EU kan gjøre, i egenskap av å være overnasjonal, er å intensivere arbeidet med å skape et effektivt system for skattlegging av overnasjonale selskaper. Ikke bare kan de gjøre dette, de bør (i aller høyeste grad) gjøre det, for å sikre fellesskapet de ressursene som kreves for å opprettholde velferd og motarbeide forskjeller, og for å sikre de folkevalgtes legitimitet. For legitimiteten til de EU-folkevalgte vil styrkes ved høyere valgdeltakelse under EU-parlamentsvalgene.  Og høy valgdeltakelse forutsetter oppslutning om, og engasjement i overnasjonale utfordringer blant velgerne. Jeg tror engasjement for overnasjonale utfordringer svekkes når den interne økonomiske ulikheten i et land øker raskt. 

Min konklusjon blir at to av de viktigste utfordringene vi har, når målet er å styrke demokratiet i overnasjonale institusjoner, er 1) å skape og ta vare på en stor felles offentlighet hvor  politikere skal ansvarliggjøres og 2) å sikre systematisk skattlegging av multinasjonale selskaper.

Så skal jeg bruke begrenset tid som unnskyldning for ikke å konkludere på det andre spørsmålet som er stilt; om utfordringene jeg nå har nevnt løses best med et Norge i eller utenfor EU. At Norge må være med på å løse disse utfordringene, og benytte det handlingsrommet vi har allerede i dag er åpenbart. Men, europapolitikken til Miljøpartiet De Grønne er ikke ferdig, så jeg avslutter med å si at dere alle er invitert til å minne oss om at den må utvikles og tydeliggjøres. God helg  og takk for meg!


onsdag 18. oktober 2017

Indianerkostymer og maktblindhet

Vel, jeg måtte bare si noe om debatten i kjølvannet av Siv Jensens kostyme likevel. For nå handler den ikke lenger om et enkelttilfelle, men noe større, viktigere og mye mer generelt. For er debatten om finansministerens kostyme viktig fordi vi skal komme til bunns i om hun handlet i vond vilje? Nei. Fordi alle norske som noensinne har ikledd seg et indianerkostyme har handlet i vond vilje? Nei, selvsagt ikke. Selv om mange gjør en god jobb for å få debatten til å handle om kollektiv renvasking e av alle som føler de er blitt kalt rasist eller blitt påført anklager om diskriminering.

Debatten er viktig fordi det er på høy tid å synliggjøre hvor dårlig det står til med forståelsen av makt og maktbesittelse i store deler av majoritetsbefolkningen her i Norge. Diskusjonen om kulturell appropriasjon kan nemlig ikke reduseres ned til en skjematisk fasit alle kan pugge, for nøyaktig hva slags oppførsel som er grei og ikke på et generelt grunnlag. Nøyaktig når vi som er hvite kan ikle oss klesdrakter og symboler som tilhører (ofte historisk sett overgrepsutsatte) minoriteter eller grupper. Dette handler om at vi må bli bedre på folkeskikk og godt skjønn, og å ta en tilbakemelding når vi som menneskelige mennesker gjør menneskelige feil, opptrer uvitende, uaktsomt eller direkte kjipt. Noen ganger bommer man, da kan man få litt kritikk, og vurdere å endre oppførselen sin deretter. Vi korrigerer atferden vår, og lar atferden vår korrigeres hele tiden. Det er ikke så dramatisk. Men for de som har vært, er eller blir undertrykt så er det selvfølgelig dramatisk.

Det handler om at vi som har det privilegiet å tilhøre en majoritet må ta oss en bolle og forstå at kostnaden for oss, ved å velge vekk et par kostymer på en utkledningsfest, er så sinnsykt mye mindre enn kostnaden vi påfører de som har opplevd eller opplever undertrykkelse, ved nok en gang å ikke akseptere deres påstand om at noe ikke er greit. Ved ikke bare å si ok, jeg forstår at du blir støtt av dette, da skal jeg velge annerledes neste gang. Var det vondt og vanskelig? Nei. Ba de om mye? Nei. Så enkelt burde det være. Og det er det som gjør meg litt forundret. Debatten nå i dagene etterpå. Måten norsk priviligert majoritetsbefolkning har reagert på i denne saken er helt fullstendig ute av proporsjoner når vi tenker på hvor lite det koster. Hvor latterlig lite det koster å ta de tilbakemeldingene man får fra folk som kanskje har hatt mindre makt enn en selv, og vurdere å handle annerledes ved neste korsvei. Det koster så sinnsykt lite å luke ut ett enkelt ord fra språket, eller Så utrolig lite, sammenlignet med hva det koster å daglig måtte møte et ord som støter og sårer enn - uavhengig av avsenders motiv. Alle kan gjøre feil, og alle burde kunne ta tilbakemeldinger, uten å fortsette å bruke makten sin til å utdefinere de som kom med tilbakemeldingen som "overfølsomme".

mandag 16. oktober 2017

Vannet stiger i badakeret, Søviknes

Publisert i Klassekampen 12.10.2017

I september kom en skikkelig gladnyhet fra en gruppe klimaforskere. Vi har kanskje bedre tid enn vi trodde til å kutte utslipp nok for å holde temperaturstigningen under 1,5 grader. Jubel og glede! Sørgelig nok vil en slik gladnyhet også representere en viss risiko.

Først og fremst er det risiko for at ansvarlige statsråder bruker rapporten til å så tvil om klimaforskningens troverdighet, og virkningen av menneskeskapte klimagassutslipp. Alle som jobber med klima, olje og energipolitikk, har et ansvar for å forsøke å forholde seg fordomsfrie og sannhetssøkende i møte med ny forskning. Å bruke en viktig rapport til å innkassere billige retoriske poeng er det stikk motsatte.

For ordens skyld; det er selvsagt bra at disse klimanyhetene videreformidles og gis oppmerksomhet. Utfordringen til oss som jobber med klimapolitikk er å drive en nyansert forskningsformidling og være ærlig om hvordan denne forskningen harmonerer med problembeskrivelsen vår. Så, hva sier egentlig rapporten? Kort oppsummert: at vi har litt bedre tid til å nå et mål som i utgangspunktet virket fullstendig urealistisk. Dette kan vi forklare litt grundigere ved å bruke et badekar som bilde. Kanten på badekaret utgjør det politiske målet om å holde temperaturstigningen under 1,5 grader. Vi vet at utslipp av karbon fører til at temperaturen stiger. Karbonet er badevannet. Vi kan kalle badekaret for karbonbudsjettet. Karbonbudsjettet blir den mengden karbon vi kan slippe ut før målet om å unngå 1,5 grader med temperaturstigning ryker. I dag vet vi noen ting helt sikkert. Vi vet for eksempel at badekaret stadig fylles opp. Også vet vi vet at jo mer badevann som kommer i badekaret, desto nærmere kommer vi kanten. Vi vet sikkert at vi er i ferd med å nærme oss kanten. Også er det noen ting vi ikke vet helt sikkert. Vi vet for eksempel ikke nøyaktig hvor raskt  badevannet fyller badekaret. Dette er et av spørsmålene forskerne strever med. 

Slike spørsmål er vanskelige å finne ut av fordi det ikke går an å putte hele jordkloden inn i et laboratorium, og lage et eksperiment. Derfor må klimaforskerne bruke modeller. Hva slags data man putter inn i disse modellene avgjør hvilket resultat man får ut. Ved å se på temperaturstigningen siden førindustriell tid, og putte disse dataene inn i klimamodellene  har det inntil nylig vært antatt at vi bare har fire år (!)  på oss før badekaret er fullt. Det nye nå er at forskerne har justert modellene sine i tråd med temperaturøkningen som har vært de siste årene. Resultatet vi får ut, er at vi kanskje har opp til tjue år på oss før badekaret er fullt. Gode nyheter altså- Men, den nye kunnskapen om hvor fort badevannet fyller badekaret endrer ikke på følgende:
1) vi har et begrenset badekar/karbonbudsjett, 2) vi har liten tid igjen før badevannet/karbonet når kanten på badekaret/1,5-gradersmålet.

I lys av dette er det voldsomt provoserende når Terje Søviknes i sin omtale av rapporten sier til NRK at det er “[F]antastisk å høre MDG innrømmer stor usikkerhet rundt virkning av utslipp”, eller at “[m]an trenger mer kunnskap før man konkluderer om klimagassutslipp.” Det ville vært mer presist å si: “det er fantastisk at vi kan ha en opplyst diskusjon om hvor raskt virkningen av utslippene våre inntreffer”, eller “det er bra med ny kunnskap, men konklusjonen er stadig at at vi  innmari dårlig tid, hvis vi skal skru av badevannet i tide”.  Søviknes bruker i stedet rapporten til å avdramatisere den kunnskapen vi allerede besitter, og å indirekte så tvil om klimaforskningens troverdighet. Søviknes overforenkler grovt når han i generelle vendinger påstår at det er stor usikkerhet rundt virkningen av utslipp, eller at man trenger mer kunnskap før man konkluderer om klimagassutslipp.

Klimaforskningens forbannelse er tosidig. Dramatikken i den kunnskapen vi besitter er på den ene siden så voldsom at folk flest later til å stikke hodet i sanden. Når forskningen gir oss noen lyspunkter risikerer vi at dette blir en hvilepute i enda flere år vi kunne brukt på å skru av krana og stanse overoppfylling av badekaret. Med dette som bakteppe er det politikernes fordømte plikt å kommunisere tydelig og nyansert. Søviknes overforenkling og klimaminister Helgesens påfallende taushet representerer det motsatte. Den kunnskapen vi besitter om menneskenes påvirkning på den globale temperaturen gir oss fortsatt en overtydelig marsjordre: vi må umiddelbart kutte utslipp i en voldsom fart. I den forbindelse er det også viktig å nevne at scenariet som presenteres i rapporten anslår en 66% sannsynlighet for å unngå at vannet renner over badekarets kant, hvis vi bruker 20 år på å stanse krana. Både føre-var-prinsippet, denne rapporten og vissheten om at hver brøkdel av en grad med temperaturstigning vi bekjemper redder liv,  taler fortsatt for at vi må handle nå.




torsdag 5. oktober 2017

Human Rights Service vet hva de gjør

På søndag lanserte Human Rights Service (HRS) et dokumentasjonsprosjekt hvor de oppfordrer hvermannsen til å dokumentere [d]en raske kulturelle endringen som foregår her til lands. “Islam reiser seg” skriver de. Dette er visst særlig synlig i norske byer, og i særdeleshet Oslo. Og så (HRS) oppfordrer de altså  folk til å knipse bilder av andre folk, som de mener visualiserer den kulturelle endringen som foregår. Det er meget vanskelig å lese deres prosjektbeskrivelse som noe annet enn at de ber privatpersoner fotografere muslimer i det offentlige rom.

Det er vanskelig å plukke ut nøyaktig hva ved "fotoprosjektet" til Human Rights Service som er drøyest. Hva som gjør meg sintest. Er det oppfordringen til å snikfotografere folk? Hundefløyta som brukes så pinlig åpenbart ved å putte begrepene "rask kulturell endring" (negativt ladet) og "islamisering" inn i en tekst hvor man bruker bilde av tre, såvidt meg bekjent, uvitende muslimske kvinner på en bussholdeplass i Oslo? Jeg er neimen ikke sikker.

Det kanskje mest provoserende og tankevekkende hvordan HRS sine representanter opptrer ufattelig krenket i møte med kritikken som, betimelig nok, rammer dem på alle bauger og kanter. De forsøker å gjøre seg selv uangripelige. Ved å presisere at de i sin oppfordring til å fotografere "de kulturelle endringene" som foregår her til lands, ikke nevner ordet "muslim" men kun "islam". Når de kritiseres for å sette i gang en kampanje hvor muslimer vil bli hengt ut på en negativ måte, ja, så er det kritikerne som "projiserer sine søppeltanker" på HRS. Ja, for det er visst kritikerne som ser spøkelser på høylys dag når de tror muslimer som fotograferes (og allerede er fotografert) i dette prosjektet, vil fremstilles negativt. Jajamenn, det er Minerva, og Aftenposten og PK-politikerfanden og hans oldemor som "heller tennvæske på kloakk" når de påstår noe så vanvittig som at HRS vil "jage utlendinger med kamera".

Men, vent! Selv om ikke HRS skriver ordene "jage" og "utlending" i sin prosjektbeskrivelse, selv om de ikke eksplisitt sier at muslimer er trusselen mot den norsk kultur, så er det veldig veldig vanskelig å tenke seg at det er _noen andre_ enn de som fra før har  negative tanker om, og holdninger til, mennesker i hijab, eller med midtøstlig utseende, som kommer til å plukke fram kamera og knipse bilder til HRS sitt prosjekt. Jeg tror ikke et sekund at ikke også folka i HRS veit nettopp det. Likevel toer de sine hender og oppfører seg spørrende og såret.

Begeret har rent over for lenge siden og denne saken burde være spikeren i kista. HRS kan ikke lenger få statsstøtte.

søndag 10. september 2017

Hvorfor jeg velger De Grønne

I dag stiller jeg til valg for Miljøpartiet De Grønne. Og jeg vil prøve å forklare hvorfor.
Det er typisk politikk at problemer ikke løses før en står til knes i dem. For de politikerne som oppdager at vi kanskje får en alvorlig og presserende utfordring om 20 år, er det vanskelig å gå til valg på å begynne å spare og forberede seg allerede i dag.

Politikere skal velges, og det er dritvanskelig å mobilisere velgerne på en problembeskrivelse som ikke føles akutt. Som ikke kjennes på kroppen. Dette er en åpenbar grunn til at det er så grunnleggende vanskelig for politikere og politiske partier å gjennomføre den politikken som er nødvendig i møte med klimakrisa. Unnlater vi å handle før konsekvensene av to graders global temperaturstigning inntreffer, så er vi da allerede på stø kurs mot enda flere graders oppvarming. Dagens temperaturøkning er ikke en konsekvens av gårsdagens utslipp, men utslipp fra en tid min generasjon ikke var en del av. På samme måte er ei heller gevinsten vi oppnår ved å gjøre de riktige klimapolitiske valgene , innenfor rekkevidde i morgen. Tidsperioden mellom årsak (å kutte eller ikke kutte tilstrekkelig med klimagassutslipp), og virkning (å møte eller unngå konsekvensene av alvorlig global oppvarming), er veldig lang. Og dermed vanskelig å mobilisere rundt. Vi har på en måte ikke tiden på vår side i møte med klimakrisa.

De som ikke ønsker, ikke vil eller ikke makter å handle har tiden på sin side. Godt voksne politikere som vet at politikken som kreves for å kutte klimagassutslipp kan bli ubehagelig for enkelte på kort sikt. Men som også vet at konsekvensene av global oppvarming blir mye mer ubehagelig enn politikken som kreves for å kutte klimagassutslipp, men som ikke trenger å bekymre seg for det.  Fordi det ikke er deres generasjon som rammes hardest. De politikerne som unnlater å drive effektiv klimapolitikk i dag, rammes ikke av klimaendringer om 40 år. De politikerne som vil drive effektiv klimapolitikk i dag, risikerer å rammes av misnøye med konsekvensene av å kutte utslipp på kort sikt, allerede i morgen. Skal vi gi opp da fordi dette er vanskelig? Fordi det er en sinnsykt svær jobb å gjøre verden mindre avhengig av kull, olje og gass? Fordi det byr på store utfordringer å løse dette innenfor systemet vi har i dag. Nei det kan vi ikke. Fordi selv om tiden og tidsperioden mellom årsak og virkning ikke spiller på lag med menneskene i møte med global oppvarming, så er vi fortsatt på et tidspunkt i historien hvor vi har tid. Vi har tid. Vi har tid til å ta de politiske valgene som gjør at vi unngår å sprenge togradersmålet. Vi har tid til å gjøre Norge til et foregangsland i verden. Til et av de første landene som lot noe av sin pengegenererende, og klimakrisegenererende, oljeformue ligge – og forsøkte å begynne å løse problemet før vi står til knes i det. Så lenge vi har tid er det uforsvarlig ikke å bruke den.

Jeg tror Norge er et land som er egnet til nettopp det. Å bruke tida godt. I global sammenheng er vi et rikt land med relativt høy tillit mellom befolkning og myndigheter, velgere og politikere. Vi er høyt utdannet og har forvaltet oljeformuen på en smart måte. Takket være framsynte politikere i de etablerte partiene. I en ideell situasjon er det de store styringsdyktige partiene som tar ansvar i en ekstraordinær tid, og tar befolkningen trygt gjennom en omfattende omstilling. Men akkurat nå er de store partiene i ferd med å la tiden renne ut. Det er sikkert mange gode forklaringer på hvorfor de unnlater å handle. En av dem er mangelen på et sterkt nok folkelig krav fra de mektigste velgergruppene. Og nårvi lever stadig lengre får nettopp den eldste delen av befolkningen merkjøttvekt ved demokratiske valg. Den delen av befolkningen som taper minst på at vi unnlater å stanse klimaendringene. Men kravet om handling er ikke ikke-eksisterende. Det finnes et gryende krav om handling fra min generasjon. Og det er rimelig å anta at det finnes et krav fra de som kommer etter oss. I årevis har Klimabarometeret vist at det er unge som bekymrer seg mest for klimakrisa. I Barnas valg fikk SV og MDG ekstremt høy oppslutning sammenlignet med den øvrige befolkningen. Undersøkelser viser ogsåat skoleelever er mer tilbøyelig enn resten av befolkningen til å redusereutvinningen av norsk olje til fordel for global klimainnsats.

Og dette er bakteppet for min konklusjon. Vi lever altså i en tid hvor tiden i utgangspunktet ikke spiller på lag med min generasjon. En tid hvor den befolkningsgruppa som har mest kjøttvekt når stemmene telles er de som i minst grad rammes av mangel på klimapolitikk. Hvor de store partiene vegrer seg for å ta de tøffe valgene fordi de ikke opplever et sterkt nok velgerkrav om effektiv klimapolitikk. Blir konklusjonen min at de over 50 ikke skal få stemme? Selvsagt ikke. At vi ikke bør ha allmenn stemmerett? Selvsagt ikke. At alle stemmer ikke lenger bør telle likt? Nei, jeg mener vi skal gjøre det som står i vår makt for å løse klimakrisa innenfor demokratiet og den allmenne stemmerettens rammer. Konklusjonen min blir at jeg stiller til valg for et parti som går til valg på en politikk som er nødvendig, som barn og unge begynner å kreve, men som er vanskelig å få flertall for - enn så lenge. Som vil tjene en de som ikke enda har stemmerett, og som uheldigvis rammes hardest av mangel på handlekraft i møte med klimakrisa. Konklusjonen min blir å velge Miljøpartiet De Grønne. Jeg mener dette er partiet som er best egnet til å målbære det gryende kravet om offensiv, effektiv og kompromissløs klimapolitikk som finnes der ute. Det partiet som er best egnet til å dytte de store partiene i en grønnere retning. Og konklusjonen min ble, da muligheten bød seg – at jeg stiller til valg. Til tross for at jeg ofte er enig med de som sier at folka på Stortinget bør ha en del ordentlig arbeidserfaring før de blir stortingsrepresentanter. Fordi vi på samme tid i historien er i en situasjon hvor gjennomsnittsalderen blant velgerne blir stadig høyere, samtidig som de største problemene politikerne skal løse vil ramme de yngste og de uten stemmerett hardest - om vi mislykkes.


Godt valg! 

lørdag 2. september 2017

Appell under Stavanger på Skeivå

I juli under var jeg på en fest. Der møtte jeg noe folk som hadde brukt ettermiddagen på inne på festivalområdet til Oslo Pride. Den ene fyren jeg snakka med syntes det hadde vært moro. Men også litt rart. Som hetero syntes han det var uvant å bli sjekka opp av så mange menn. Ikke direkte ubehagelig kanskje, men snålt.

Vi prata en stund, også tenkte jeg etterpå. Tenk hvor viktig det er å at de av oss som tilhører en majoritet i et lite glimt får kjenne på hvordan det kan være å tilhøre en minoritet. Tenk så sunt det var for han hetero fyren å være en del av en heterofil minoritet, om enn bare for en ettermiddag. Å vise fram, og stille spørsmål ved de normene som vi hele tiden styrer etter - det er så viktig.

Feiringen av Pride er blant annet med på det. Å hjelpe folk som har det trygt og behaglig inne i majoriteten med å være normkritisk. Han fyren som jeg møtte får forhåpentligvis en dypere forståelse for hvordan det er å alltid bli møtt med antagelsen om at kjæresten din er av det motsatte kjønn. Enten det er blant venner, i helsevesenet eller på skolen.

Pride hjelper oss med å stille spørsmålstegn ved hva som egentlig er, eller bør være, det normale. Åpner rommet for alle de som i hverdagen føler seg begrensa av storsamfunnets syn på hva som er vanlig. Og derfor er det jeg håper mest, hvert år når Pride feires, at det lille dyttet den årlige feiringa er tar oss lenger fram i hele det påfølgende året. At Pride hvert flytter storsamfunnet et skritt framover.

Ja, Pride hjelper oss å stille spørsmålstegn ved måtene vi er på, med oss selv og hverandre.

Pride er feiring. Av de seirene den skeive bevegelsen har kjempa fram. Med hardt arbeid, med mot og risiko for egen sikkerhet. Vi feirer toleransen, mangfoldet og kjærligheten. For de av oss som ikke selv har stått i frontlinja i den kampen, men nyter godt av å leve i et bedre samfunn etterpå - ja, så er det en ære å få være med på å feire.

Også må Pride være en påminnelse om de kampene som fortsatt gjenstår. I Norge og i verden. Jævla homo er det vanligste skjellsordet i norske skolegårder. Transpersoner er overrepresentert på selvmordsstatistikken. De som ikke finner seg til rette i de to tradisjonelle kjønnskategoriene får fortsatt ikke sin identitet anerkjent i norske pass. På grunn av legning, kjønnsidentitet og seksuell orientering forfølges fortsatt folk. De drepes og tortureres. Også av myndigheter. I Norge finnes det krefter på frammarsj som forsøker å sette oss tilbake.

Dette er bare blant noen av de åpenbare grunnene til å markere Pride. Og å gå i parade. Også er hver og èn av de som ikke er her, de som ikke går, de som ikke lever ut sin identitet eller kjærlighet en grunn til å gå. Det finnes mange av dem. I verden. I Norge. Her på Vestlandet.

Jeg gleder meg til å gå. For seirene, og for kampen som gjenstår. Vi i Miljøpartiet De Grønne syns det er fantastisk at vi også i Stavanger får gå i parade. Takk for at vi får være med.



tirsdag 29. august 2017

Hvem ville dyra stemt på?

Skrevet med Morten Tønnesen og publisert i Klassekampen 26.08.2017

Gitt at Senterpartiet tradisjonelt har vært bøndenes parti, skulle man kanskje tro at omsorg for dyr var viktig for partiet. Partiet scorer imidlertid svært dårlig på Dyrevernalliansens vurdering av partienes dyrevernpolitikk. Som eneste parti får SP terningkast 1. I motsatt ende av skalaen finner vi Miljøpartiet De Grønne, med terningkast 6. De samme partiene opptrer også på motsatt ende av skalaen i NOAH sin vurdering av partiene, hvor Senterpartiet får 0 poeng av 10 mulige.

Det skal godt gjøres å argumentere for at Senterpartiet sin politikk er god for dyrene. Det er ingen hemmelighet at Senterpartiet først og fremst er opptatt av nytteverdien til dyr. Da Dyrevelferdsloven ble forberedt under Terje Riis-Johansens tid som landbruks- og matminister, forsikret han næringsinteresser om at lovens anerkjennelse av dyrs egenverdi ikke skulle gjøre noen praktisk forskjell.

Senterpartiet har vært en bremse i en rekke dyrevernsaker, ikke minst når det gjelder avvikling av pelsdyrnæringen, som partiet har fungert som en slags garantist for. Omtalen av dyr i Senterpartiets program er for øvrig interessant lesning. Dyr er nevnt en rekke ganger, men omtrent halvparten av gangene dreier det seg om rovdyr, og ellers stort sett om næringsinteresser. Faktisk er ulven, men ikke sauen, nevnt i partiprogrammet – og mens rovdyr omtales som skadedyr, er ulven unorsk og skal derfor utryddes. Denne selektive inndelingen i henholdsvis nyttedyr og skadedyr er typisk for Senterpartiets politikk, og rimer dårlig med Dyrevelferdslovens anerkjennelse av alle dyrs egenverdi.

På grunn av Senterpartiets rolle som bremsekloss i norske dyreverndiskusjoner, er det ikke det minste rart at Dyrevernalliansen mener et stort SP med regjeringsmakt er «ekstremt dårlig nytt for dyrene» (Dagbladet 4. august). Støres drømmeregjering kan faktisk bli et mareritt for dyra! Med et partiprogram som ikke nevner verken dyrevern eller dyrevelferd, er Arbeiderpartiet dårlig skodd for å motstå Senterpartiets hestehandel i nytteverdiens navn.
Senterpartiets Geir Pollestad viser til at deres politikk innebærer «mindre gårdsbruk som gir bøndene tid til å ta vare på dyrene». Det er underlig lesning, når en vet at Senterpartiet i en årrekke har fokusert på volum framfor kvalitet i mat-produksjonen, og at tusen gårdsbruk ble nedlagt hvert år sist Senterpartiet var i regjering.

Vi trenger en dyrevelferdsreform i Norge. Ikke minst må Dyrevelferdslovens høyverdige prinsipper om dyrs egenverdi og respekt for artstypiske og individuelle behov komme til konkret anvendelse i alt dyrehold.

Det er faktisk ikke utenkelig at Miljøpartiet De Grønnes landbrukspolitikk ikke bare er bedre for dyrene enn Senterpartiets politikk, men også bedre for bøndene. Ved sist jordbruksoppgjør var det vårt forslag som lå nærmest bøndenes krav. Vil du ha et levende landbruk over hele landet, god utnyttelse av lokale ressurser, bedre kår for dyrene i landbruket, og et mangfold av alskens dyr også i skogene, da bør du stemme på Miljøpartiet De Grønne.


onsdag 23. august 2017

Ta vare på havet

Publisert i Rogalands Avis 23.08.2017 

Havet er en enormt viktig ressurs for Norge. Vi må huske på hvalen som strandet på Sotra med 30 plastposer i magen, når vi går til valgurnene 11. september.

Denne våren har problemene plastforurensing fører med seg, bokstavelig talt kommet til overflaten. De er ikke små. Ifølge WWF er forurensing fra land en av hovedårsakene til at verdens marine bestander er halvert siden 1970. Plast tar årlig livet av en million sjøfugl, hundretusenvis av sjøpattedyr og et ukjent antall fisk og skilpadder. Plasten som havner i havet forsvinner aldri. Den brytes ned til bittesmå partikler som kalles mikroplast, og som ofte binder til seg miljøgifter. Mikroplast spises av dyr lavt i næringskjeden og havner tilslutt  på våre middagstallerkener. Plastforurensingen truer havet som matfat.

Fiskerinæringen er en av Norges viktigste, og hadde i 2015 en eksportverdi på nærmere 75 milliarder kroner. Plastforsøpling er også en stor trussel mot denne verdiskapningen. Havet rommer store muligheter for innovasjon og nye, bærekraftige inntektskilder. For at vi skal kunne fortsette å høste verdier fra havet, er vi nødt til å få bukt med plastforurensingen.

Det betyr først og fremst at vi må redusere plastforbruket vårt. De Grønne vil forby ikke-nedbrytbar engangsplast, plastposer og engangsbestikk der miljøvennlige alternativer finnes. Vi har fremmet en rekke forslag på Stortinget for å få bukt med plastproblemet, blant annet om at Norge må ta initiativ til en internasjonal konvensjon mot plastforurensing, og at det må bevilges mer penger til å håndtere plastforsøplingen på hjemmebane.

I 2050 kan det være mer plast enn fisk i havet, ifølge World Economic Forum. Kystnasjonen Norge har ikke råd til å la det skje. En stemme til De Grønne er en stemme for å ta vare på havet!






Den konkrete klimakrisa


Skogbranner, nedbørsrekorder og tørke viser at klimaendringe er konkrete. Det bør ikke få oss til å resignere. Nå skal vi la oss motivere til å kjempe for å bevare ferieparadisene, sikre stabil matproduksjon og forebygge  ekstremvær som tvinger folk på flukt. Det kan nemlig vår generasjon verdensborgere lykkes med.

Sammenhengen mellom våre klimagassutslipp og global temperaturstigning er abstrakt. At partikler fra bensin mine besteforeldres bil ble kjørt på i 1978, er med på å forårsake dagens hetebølge langs Middelhavet - det er jo helt sprøtt! Men det er sant. Bildene fra hetebølgene og brannene sør i Europa er først og fremst tragiske. Men kanskje kan de lettere få oss til å forstå at klimakrisa er konkret og handler om noe så grunnleggende som menneskers (og dyrs!) ve og vel.

Mange problembeskrivelser politikere vil overbevise velgerne om er lette å gripe. For eksempel  at dårlig undervisning i barneskolen øker risikoen for dropout på videregående. Eller at for lav  bemanning på sykehjem fører til dårligere stell av beboerne. Eller, som noen argumenterer for, at det er en sammenheng mellom antallet  innvandrere som kommer til Norge og omfanget av kriminaliteten i  storbyene. Uavhengig av hvorvidt disse problembeskrivelsene er sanne, har de noe  felles: De knytter an til mennesker vi kan oppleve og erfare - her og nå. Når undervisningen har vært for dårlig på barneskolen kan det knyttes til en lærer. Årsaken: En elev,  et menneske,  dropper ut.  Å knytte bestemors dårlige vilkår på pleiehjemmet til bemanningssituasjonen på institusjonen er heller ikke en vanskelig slutning.

Problemet som klimakrisa utgjør er annerledes. Dens årsak og virkning strekker seg utover en så lang tidsperiode, og er så kompleks, at den blir vanskelig å gripe. Mange greier ikke å ta innover seg omfanget av det som skaper klimaendringer, og hva klimaendringer fører til. Derfor bør vi ikke la anledningen gå fra oss til å forklare og konkretisere hva klimakrisa er og kan bli.

Vi har fått en forsmak i sommer. Langs Middelhavet settes det varmerekorder, skoger brenner og folk dør.  Afrikas horn er rammet av alvorlig tørke som, i kombinasjon med krig og konflikt, er i ferd med å skape hungersnød. Det er knyttet til klimaendringer.  Og det er mennesker som rammes av hetebølger og sviktende avlinger.  Men også mennesker som vil dra fordel av å leve i en verden hvor vi produserer nok mat, kan nyte Syden i ferien, og unngår massive migrasjonsbølger. Og alt dette i en verden som er bedre enn i dag! En verden hvor vi har høyere livskvalitet fordi lufta er renere, transporten av mennesker og varer er mer effektiv,  og vi lever i et mer harmonisk samspill med dyr og natur.

Ingen dommedagsprofeti
Å knytte klimakrisa  til konkrete hendelser er ikke en dommedagsprofeti. Det er en virkelighetsbeskrivelse som må  formidles.  Først og fremst for å gjøre bildet av hva det vil si å lykkes i å stanse klimaendringene - til noe folk ønsker være en del av. Vi kan lykkes. Vi har kunnskapen som skal til for å stanse ytterligere temperaturøkning. Dette må gjøres: Den totale energimengden som brukes må fordeles jevnere på verdens befolkning. Energien må  må komme fra fornybare energikilderutnyttes mer effektivt.

Omstillingen er ikke umulig
Den grønne omstillingen omfattende, men ikke umulig. Hadde alle verdens ledere synkront bestemt seg for å gjøre det som sto i deres makt for å fase ut bruken av fossil energi, ville vi kunne lykkes i løpet av få tiår. Selv om det er et stykke igjen til klima står øverst på alle statslederes dagsorden, er det heldigvis kort mellom de positive nyhetene: Strøm fra sol blir stadig billigere å produsere.  Snart er fornybar energi konkurransedyktig uten subsidier. Forrige uke ble den første hyperloopbanen (effektivt “vakuumtog”) testkjørt. Det blir stadig billigere å erstatte fossil gass med fornybar energi.  Frankrikes miljøminister kunngjorde denne våren at det ikke vil bli gitt nye letekonsesjoner til olje i Frankrike - overhodet. Dette er bare noen av en stor mengde gladnyheter som til sammen sier noe stort: verden er i ferd med å omstille seg til det bedre.

Valget må handle om klima
Men Norge er enn så lenge en skikkelig sinke. I 2016 lå vi milevis bak nesten samtlige andre europeiske land. Norske politikere er glad i å snakke om hvor dyrt det blir å slutte å eksportere olje, og hvor store kostnader klimatiltak innebærer. Det grønne skiftet blir dyrt! Men sannheten er at grønne skiftet er billig! En britisk forskergruppe har faktisk estimert at kostnadene ved at vi ikke omstiller verden, og får flere grader temperaturstigning, vil koste rundt 20% av verdens samlede BNP. Å betale for de tiltakene som skal til for å unngå temperaturstigningen er beregnet til mellom 1 og 2% av verdens BNP. Klart vi greier det.

Derfor bør ikke denne sommerens  påminnelser om hvor ytterst konkrete og brutale virkningene av klimaendringene er, bli en kime til engasjement, handlekraft og vilje til å gjøre høstens stortingsvalg til et klimavalg.



mandag 14. august 2017

Flyktningene Listhaug glemmer


Flyktninger var 2015-valgkampens store snakkis. Siden da har antallet asylsøkere til Norge stupt. Men vi kan ikke la diskusjonen stilne selv om migrantene ikke lenger strømmer over våre grenser. Flyktningekrisa er stadig høyaktuell, og den bør ses i sammenheng med klimadebatten.

Det er stadig over 60 millioner mennesker på flukt i verden. I hele sommer har hundretusenvis av mennesker forsøkt å ta seg over Middelhavet. Nå er det Italia som tar imot flest, og de har i månedsvis ropt om hjelp fra sine europeiske medstater. Det som sendte folk på flukt i 2015 fortsetter å sende folk på flukt i 2017. Og derfor er det er minst to to grunner til at vi ikke bør glemme flyktningkrisa.

For det første er vi et privilegert land som har mulighet til å hjelpe flere enn vi gjør i dag. Når vi tar inn færre av de som kommer til Europa nå, betyr det at belastningen på andre land blir større. Norge kan selvsagt ikke ta alle, men vi kunne tatt imot flere enn vi gjør i dag. Før vi får reversert  innstrammingene som ble gjort i flyktningepolitikken i fjor, burde vi ta imot flere kvoteflyktninger. Det kan ta av for noe av presset i nærområdene og ikke minst: være et forsøk på å stanse det raset mot bunnen som nå foregår mellom europeiske land. Nesten alle konkurrerer om å ta imot færrest.

Den andre grunnen til at vi bør holde liv i diskusjonen om verdens flyktningkrise, er at vi bidrar til å forverre den på sikt, gjennom våre utslipp av klimagasser. Klimaendringer skaper allerede ekstremvær, tørke og havnivåstigning. Dårligere kår for matproduksjon og ødelagte hus er de direkte konsekvensene når dette rammer det globale sør. Krig, konflikt og mangel på ressurser er driverne når mennesker forlater hus og hjem. Mangel på ressurser vil bli en stadig større driver om vi ikke stanser klimaendringene.

Det anslås at rundt 200.000 millioner mennesker kan være drevet på flukt som følge av global temperaturstigning innen århundret er omme. Dette kan vi heldigvis stanse. men det krever handling nå. Derfor er noe av det mest ironiske i norsk politikk, at FrP er det partiet som på den ene siden er mest opptatt av å begrense antall flyktninger som kommer til Norge, og samtidig minst opptatt av å kutte utslipp. FrP er en solid bremsekloss på de aller fleste forsøk på å føre effektiv klimapolitikk her til lands.


Dette bør rett og slett ikke regjeringspartiet slippe unna med. FrPs manglende vilje til å diskutere flyktningkrisa og klimakrisa i sammenheng er uansvarlig og dobbeltmoralsk. 

Et nødvendig ultimatum

Publisert i Stavanger Aftenblad 14.08.2017

De store partiene står i en grå kø sammen med oljebransjen for å kritisere  De Grønnes oljeultimatum.  Denne uken kom nok en rapport som forteller at Norge ikke kan oppfylle Parisavtalen uten at de  etterfølger kravet vårt. .

De Grønnes oljeultimatum går ut på at vi ikke vil støtte en regjering som fortsetter å lete etter olje på norsk sokkel.  Både Arbeiderpartiet, Høyre og fagbevegelsen peprer oss grønne med kritikk for et slikt krav. De påstår at stans i oljeleting er symbolpolitikk som truer den norske velferden.  Denne uka lanserer klimatenketanken Oil Change International en rapport som viser at de tar feil. Rapporten tar for seg Norges planer for ny oljeutvinning og ser disse opp mot målene i Parisavtalen. Tallene er klare: skal Norge oppfylle vår del av klimamålene, kan vi ikke åpne flere olje og gassfelt. Rapporten føyer seg inn i rekken av vitenskapelig belegg som viser at De Grønnes  politikk er nødvendig om Norge skal kunne stå rakrygget og si at vi er for å unngå 1,5-2 graders farlig temperaturstigning.

Heldigvis står og faller ikke den norske velferden på olje. Det er i all hovedsak høy sysselsetting som finansierer velferdsstaten, sammen med avkastningen fra oljefondet. Fordi oljeavhengigheten nå truer våre arbeidsplasser vil vi legge til rette for å skape fremtidens grønne arbeisplasser nå. De kan finansiere velferdsstaten uten å ødelegge kloden vi bygger den på. Våre naboland klarer seg fint uten oljeinntekter, og det skal vi også gjøre på sikt.

Det er ikke mer enn et par måneder siden Frankrikes nye president fikk flertall for å stanse ny leting etter olje og gass. Andre land har begynt å ta konsekvensene av at olje skaper klimaendringer.  Den virkelighetsfjerne parten i klimadebattener den norske oljetreenigheten -  de store partiene, deler av fagbevegelsen og arbeidsgiverne - som snakker om klima den ene dagen, og fortsatt oljeleting den neste.