mandag 16. oktober 2017

Vannet stiger i badakeret, Søviknes

I september kom en skikkelig gladnyhet fra en gruppe klimaforskere. Vi har kanskje bedre tid enn vi trodde til å kutte utslipp nok for å holde temperaturstigningen under 1,5 grader. Jubel og glede! Sørgelig nok vil en slik gladnyhet også representere en viss risiko.

Først og fremst er det risiko for at ansvarlige statsråder bruker rapporten til å så tvil om klimaforskningens troverdighet, og virkningen av menneskeskapte klimagassutslipp. Alle som jobber med klima, olje og energipolitikk, har et ansvar for å forsøke å forholde seg fordomsfrie og sannhetssøkende i møte med ny forskning. Å bruke en viktig rapport til å innkassere billige retoriske poeng er det stikk motsatte.

For ordens skyld; det er selvsagt bra at disse klimanyhetene videreformidles og gis oppmerksomhet. Utfordringen til oss som jobber med klimapolitikk er å drive en nyansert forskningsformidling og være ærlig om hvordan denne forskningen harmonerer med problembeskrivelsen vår. Så, hva sier egentlig rapporten? Kort oppsummert: at vi har litt bedre tid til å nå et mål som i utgangspunktet virket fullstendig urealistisk. Dette kan vi forklare litt grundigere ved å bruke et badekar som bilde. Kanten på badekaret utgjør det politiske målet om å holde temperaturstigningen under 1,5 grader. Vi vet at utslipp av karbon fører til at temperaturen stiger. Karbonet er badevannet. Vi kan kalle badekaret for karbonbudsjettet. Karbonbudsjettet blir den mengden karbon vi kan slippe ut før målet om å unngå 1,5 grader med temperaturstigning ryker. I dag vet vi noen ting helt sikkert. Vi vet for eksempel at badekaret stadig fylles opp. Også vet vi vet at jo mer badevann som kommer i badekaret, desto nærmere kommer vi kanten. Vi vet sikkert at vi er i ferd med å nærme oss kanten. Også er det noen ting vi ikke vet helt sikkert. Vi vet for eksempel ikke nøyaktig hvor raskt  badevannet fyller badekaret. Dette er et av spørsmålene forskerne strever med. 

Slike spørsmål er vanskelige å finne ut av fordi det ikke går an å putte hele jordkloden inn i et laboratorium, og lage et eksperiment. Derfor må klimaforskerne bruke modeller. Hva slags data man putter inn i disse modellene avgjør hvilket resultat man får ut. Ved å se på temperaturstigningen siden førindustriell tid, og putte disse dataene inn i klimamodellene  har det inntil nylig vært antatt at vi bare har fire år (!)  på oss før badekaret er fullt. Det nye nå er at forskerne har justert modellene sine i tråd med temperaturøkningen som har vært de siste årene. Resultatet vi får ut, er at vi kanskje har opp til tjue år på oss før badekaret er fullt. Gode nyheter altså- Men, den nye kunnskapen om hvor fort badevannet fyller badekaret endrer ikke på følgende:
1) vi har et begrenset badekar/karbonbudsjett, 2) vi har liten tid igjen før badevannet/karbonet når kanten på badekaret/1,5-gradersmålet.

I lys av dette er det voldsomt provoserende når Terje Søviknes i sin omtale av rapporten sier til NRK at det er “[F]antastisk å høre MDG innrømmer stor usikkerhet rundt virkning av utslipp”, eller at “[m]an trenger mer kunnskap før man konkluderer om klimagassutslipp.” Det ville vært mer presist å si: “det er fantastisk at vi kan ha en opplyst diskusjon om hvor raskt virkningen av utslippene våre inntreffer”, eller “det er bra med ny kunnskap, men konklusjonen er stadig at at vi  innmari dårlig tid, hvis vi skal skru av badevannet i tide”.  Søviknes bruker i stedet rapporten til å avdramatisere den kunnskapen vi allerede besitter, og å indirekte så tvil om klimaforskningens troverdighet. Søviknes overforenkler grovt når han i generelle vendinger påstår at det er stor usikkerhet rundt virkningen av utslipp, eller at man trenger mer kunnskap før man konkluderer om klimagassutslipp.

Klimaforskningens forbannelse er tosidig. Dramatikken i den kunnskapen vi besitter er på den ene siden så voldsom at folk flest later til å stikke hodet i sanden. Når forskningen gir oss noen lyspunkter risikerer vi at dette blir en hvilepute i enda flere år vi kunne brukt på å skru av krana og stanse overoppfylling av badekaret. Med dette som bakteppe er det politikernes fordømte plikt å kommunisere tydelig og nyansert. Søviknes overforenkling og klimaminister Helgesens påfallende taushet representerer det motsatte. Den kunnskapen vi besitter om menneskenes påvirkning på den globale temperaturen gir oss fortsatt en overtydelig marsjordre: vi må umiddelbart kutte utslipp i en voldsom fart. I den forbindelse er det også viktig å nevne at scenariet som presenteres i rapporten anslår en 66% sannsynlighet for å unngå at vannet renner over badekarets kant, hvis vi bruker 20 år på å stanse krana. Både føre-var-prinsippet, denne rapporten og vissheten om at hver brøkdel av en grad med temperaturstigning vi bekjemper redder liv,  taler fortsatt for at vi må handle nå.




torsdag 5. oktober 2017

Human Rights Service vet hva de gjør

På søndag lanserte Human Rights Service (HRS) et dokumentasjonsprosjekt hvor de oppfordrer hvermannsen til å dokumentere [d]en raske kulturelle endringen som foregår her til lands. “Islam reiser seg” skriver de. Dette er visst særlig synlig i norske byer, og i særdeleshet Oslo. Og så (HRS) oppfordrer de altså  folk til å knipse bilder av andre folk, som de mener visualiserer den kulturelle endringen som foregår. Det er meget vanskelig å lese deres prosjektbeskrivelse som noe annet enn at de ber privatpersoner fotografere muslimer i det offentlige rom.

Det er vanskelig å plukke ut nøyaktig hva ved "fotoprosjektet" til Human Rights Service som er drøyest. Hva som gjør meg sintest. Er det oppfordringen til å snikfotografere folk? Hundefløyta som brukes så pinlig åpenbart ved å putte begrepene "rask kulturell endring" (negativt ladet) og "islamisering" inn i en tekst hvor man bruker bilde av tre, såvidt meg bekjent, uvitende muslimske kvinner på en bussholdeplass i Oslo? Jeg er neimen ikke sikker.

Det kanskje mest provoserende og tankevekkende hvordan HRS sine representanter opptrer ufattelig krenket i møte med kritikken som, betimelig nok, rammer dem på alle bauger og kanter. De forsøker å gjøre seg selv uangripelige. Ved å presisere at de i sin oppfordring til å fotografere "de kulturelle endringene" som foregår her til lands, ikke nevner ordet "muslim" men kun "islam". Når de kritiseres for å sette i gang en kampanje hvor muslimer vil bli hengt ut på en negativ måte, ja, så er det kritikerne som "projiserer sine søppeltanker" på HRS. Ja, for det er visst kritikerne som ser spøkelser på høylys dag når de tror muslimer som fotograferes (og allerede er fotografert) i dette prosjektet, vil fremstilles negativt. Jajamenn, det er Minerva, og Aftenposten og PK-politikerfanden og hans oldemor som "heller tennvæske på kloakk" når de påstår noe så vanvittig som at HRS vil "jage utlendinger med kamera".

Men, vent! Selv om ikke HRS skriver ordene "jage" og "utlending" i sin prosjektbeskrivelse, selv om de ikke eksplisitt sier at muslimer er trusselen mot den norsk kultur, så er det veldig veldig vanskelig å tenke seg at det er _noen andre_ enn de som fra før har  negative tanker om, og holdninger til, mennesker i hijab, eller med midtøstlig utseende, som kommer til å plukke fram kamera og knipse bilder til HRS sitt prosjekt. Jeg tror ikke et sekund at ikke også folka i HRS veit nettopp det. Likevel toer de sine hender og oppfører seg spørrende og såret.

Begeret har rent over for lenge siden og denne saken burde være spikeren i kista. HRS kan ikke lenger få statsstøtte.

søndag 10. september 2017

Hvorfor jeg velger De Grønne

I dag stiller jeg til valg for Miljøpartiet De Grønne. Og jeg vil prøve å forklare hvorfor.
Det er typisk politikk at problemer ikke løses før en står til knes i dem. For de politikerne som oppdager at vi kanskje får en alvorlig og presserende utfordring om 20 år, er det vanskelig å gå til valg på å begynne å spare og forberede seg allerede i dag.

Politikere skal velges, og det er dritvanskelig å mobilisere velgerne på en problembeskrivelse som ikke føles akutt. Som ikke kjennes på kroppen. Dette er en åpenbar grunn til at det er så grunnleggende vanskelig for politikere og politiske partier å gjennomføre den politikken som er nødvendig i møte med klimakrisa. Unnlater vi å handle før konsekvensene av to graders global temperaturstigning inntreffer, så er vi da allerede på stø kurs mot enda flere graders oppvarming. Dagens temperaturøkning er ikke en konsekvens av gårsdagens utslipp, men utslipp fra en tid min generasjon ikke var en del av. På samme måte er ei heller gevinsten vi oppnår ved å gjøre de riktige klimapolitiske valgene , innenfor rekkevidde i morgen. Tidsperioden mellom årsak (å kutte eller ikke kutte tilstrekkelig med klimagassutslipp), og virkning (å møte eller unngå konsekvensene av alvorlig global oppvarming), er veldig lang. Og dermed vanskelig å mobilisere rundt. Vi har på en måte ikke tiden på vår side i møte med klimakrisa.

De som ikke ønsker, ikke vil eller ikke makter å handle har tiden på sin side. Godt voksne politikere som vet at politikken som kreves for å kutte klimagassutslipp kan bli ubehagelig for enkelte på kort sikt. Men som også vet at konsekvensene av global oppvarming blir mye mer ubehagelig enn politikken som kreves for å kutte klimagassutslipp, men som ikke trenger å bekymre seg for det.  Fordi det ikke er deres generasjon som rammes hardest. De politikerne som unnlater å drive effektiv klimapolitikk i dag, rammes ikke av klimaendringer om 40 år. De politikerne som vil drive effektiv klimapolitikk i dag, risikerer å rammes av misnøye med konsekvensene av å kutte utslipp på kort sikt, allerede i morgen. Skal vi gi opp da fordi dette er vanskelig? Fordi det er en sinnsykt svær jobb å gjøre verden mindre avhengig av kull, olje og gass? Fordi det byr på store utfordringer å løse dette innenfor systemet vi har i dag. Nei det kan vi ikke. Fordi selv om tiden og tidsperioden mellom årsak og virkning ikke spiller på lag med menneskene i møte med global oppvarming, så er vi fortsatt på et tidspunkt i historien hvor vi har tid. Vi har tid. Vi har tid til å ta de politiske valgene som gjør at vi unngår å sprenge togradersmålet. Vi har tid til å gjøre Norge til et foregangsland i verden. Til et av de første landene som lot noe av sin pengegenererende, og klimakrisegenererende, oljeformue ligge – og forsøkte å begynne å løse problemet før vi står til knes i det. Så lenge vi har tid er det uforsvarlig ikke å bruke den.

Jeg tror Norge er et land som er egnet til nettopp det. Å bruke tida godt. I global sammenheng er vi et rikt land med relativt høy tillit mellom befolkning og myndigheter, velgere og politikere. Vi er høyt utdannet og har forvaltet oljeformuen på en smart måte. Takket være framsynte politikere i de etablerte partiene. I en ideell situasjon er det de store styringsdyktige partiene som tar ansvar i en ekstraordinær tid, og tar befolkningen trygt gjennom en omfattende omstilling. Men akkurat nå er de store partiene i ferd med å la tiden renne ut. Det er sikkert mange gode forklaringer på hvorfor de unnlater å handle. En av dem er mangelen på et sterkt nok folkelig krav fra de mektigste velgergruppene. Og nårvi lever stadig lengre får nettopp den eldste delen av befolkningen merkjøttvekt ved demokratiske valg. Den delen av befolkningen som taper minst på at vi unnlater å stanse klimaendringene. Men kravet om handling er ikke ikke-eksisterende. Det finnes et gryende krav om handling fra min generasjon. Og det er rimelig å anta at det finnes et krav fra de som kommer etter oss. I årevis har Klimabarometeret vist at det er unge som bekymrer seg mest for klimakrisa. I Barnas valg fikk SV og MDG ekstremt høy oppslutning sammenlignet med den øvrige befolkningen. Undersøkelser viser ogsåat skoleelever er mer tilbøyelig enn resten av befolkningen til å redusereutvinningen av norsk olje til fordel for global klimainnsats.

Og dette er bakteppet for min konklusjon. Vi lever altså i en tid hvor tiden i utgangspunktet ikke spiller på lag med min generasjon. En tid hvor den befolkningsgruppa som har mest kjøttvekt når stemmene telles er de som i minst grad rammes av mangel på klimapolitikk. Hvor de store partiene vegrer seg for å ta de tøffe valgene fordi de ikke opplever et sterkt nok velgerkrav om effektiv klimapolitikk. Blir konklusjonen min at de over 50 ikke skal få stemme? Selvsagt ikke. At vi ikke bør ha allmenn stemmerett? Selvsagt ikke. At alle stemmer ikke lenger bør telle likt? Nei, jeg mener vi skal gjøre det som står i vår makt for å løse klimakrisa innenfor demokratiet og den allmenne stemmerettens rammer. Konklusjonen min blir at jeg stiller til valg for et parti som går til valg på en politikk som er nødvendig, som barn og unge begynner å kreve, men som er vanskelig å få flertall for - enn så lenge. Som vil tjene en de som ikke enda har stemmerett, og som uheldigvis rammes hardest av mangel på handlekraft i møte med klimakrisa. Konklusjonen min blir å velge Miljøpartiet De Grønne. Jeg mener dette er partiet som er best egnet til å målbære det gryende kravet om offensiv, effektiv og kompromissløs klimapolitikk som finnes der ute. Det partiet som er best egnet til å dytte de store partiene i en grønnere retning. Og konklusjonen min ble, da muligheten bød seg – at jeg stiller til valg. Til tross for at jeg ofte er enig med de som sier at folka på Stortinget bør ha en del ordentlig arbeidserfaring før de blir stortingsrepresentanter. Fordi vi på samme tid i historien er i en situasjon hvor gjennomsnittsalderen blant velgerne blir stadig høyere, samtidig som de største problemene politikerne skal løse vil ramme de yngste og de uten stemmerett hardest - om vi mislykkes.


Godt valg! 

lørdag 2. september 2017

Appell under Stavanger på Skeivå

I juli under var jeg på en fest. Der møtte jeg noe folk som hadde brukt ettermiddagen på inne på festivalområdet til Oslo Pride. Den ene fyren jeg snakka med syntes det hadde vært moro. Men også litt rart. Som hetero syntes han det var uvant å bli sjekka opp av så mange menn. Ikke direkte ubehagelig kanskje, men snålt.

Vi prata en stund, også tenkte jeg etterpå. Tenk hvor viktig det er å at de av oss som tilhører en majoritet i et lite glimt får kjenne på hvordan det kan være å tilhøre en minoritet. Tenk så sunt det var for han hetero fyren å være en del av en heterofil minoritet, om enn bare for en ettermiddag. Å vise fram, og stille spørsmål ved de normene som vi hele tiden styrer etter - det er så viktig.

Feiringen av Pride er blant annet med på det. Å hjelpe folk som har det trygt og behaglig inne i majoriteten med å være normkritisk. Han fyren som jeg møtte får forhåpentligvis en dypere forståelse for hvordan det er å alltid bli møtt med antagelsen om at kjæresten din er av det motsatte kjønn. Enten det er blant venner, i helsevesenet eller på skolen.

Pride hjelper oss med å stille spørsmålstegn ved hva som egentlig er, eller bør være, det normale. Åpner rommet for alle de som i hverdagen føler seg begrensa av storsamfunnets syn på hva som er vanlig. Og derfor er det jeg håper mest, hvert år når Pride feires, at det lille dyttet den årlige feiringa er tar oss lenger fram i hele det påfølgende året. At Pride hvert flytter storsamfunnet et skritt framover.

Ja, Pride hjelper oss å stille spørsmålstegn ved måtene vi er på, med oss selv og hverandre.

Pride er feiring. Av de seirene den skeive bevegelsen har kjempa fram. Med hardt arbeid, med mot og risiko for egen sikkerhet. Vi feirer toleransen, mangfoldet og kjærligheten. For de av oss som ikke selv har stått i frontlinja i den kampen, men nyter godt av å leve i et bedre samfunn etterpå - ja, så er det en ære å få være med på å feire.

Også må Pride være en påminnelse om de kampene som fortsatt gjenstår. I Norge og i verden. Jævla homo er det vanligste skjellsordet i norske skolegårder. Transpersoner er overrepresentert på selvmordsstatistikken. De som ikke finner seg til rette i de to tradisjonelle kjønnskategoriene får fortsatt ikke sin identitet anerkjent i norske pass. På grunn av legning, kjønnsidentitet og seksuell orientering forfølges fortsatt folk. De drepes og tortureres. Også av myndigheter. I Norge finnes det krefter på frammarsj som forsøker å sette oss tilbake.

Dette er bare blant noen av de åpenbare grunnene til å markere Pride. Og å gå i parade. Også er hver og èn av de som ikke er her, de som ikke går, de som ikke lever ut sin identitet eller kjærlighet en grunn til å gå. Det finnes mange av dem. I verden. I Norge. Her på Vestlandet.

Jeg gleder meg til å gå. For seirene, og for kampen som gjenstår. Vi i Miljøpartiet De Grønne syns det er fantastisk at vi også i Stavanger får gå i parade. Takk for at vi får være med.



tirsdag 29. august 2017

Hvem ville dyra stemt på?

Skrevet med Morten Tønnesen og publisert i Klassekampen 26.08.2017

Gitt at Senterpartiet tradisjonelt har vært bøndenes parti, skulle man kanskje tro at omsorg for dyr var viktig for partiet. Partiet scorer imidlertid svært dårlig på Dyrevernalliansens vurdering av partienes dyrevernpolitikk. Som eneste parti får SP terningkast 1. I motsatt ende av skalaen finner vi Miljøpartiet De Grønne, med terningkast 6. De samme partiene opptrer også på motsatt ende av skalaen i NOAH sin vurdering av partiene, hvor Senterpartiet får 0 poeng av 10 mulige.

Det skal godt gjøres å argumentere for at Senterpartiet sin politikk er god for dyrene. Det er ingen hemmelighet at Senterpartiet først og fremst er opptatt av nytteverdien til dyr. Da Dyrevelferdsloven ble forberedt under Terje Riis-Johansens tid som landbruks- og matminister, forsikret han næringsinteresser om at lovens anerkjennelse av dyrs egenverdi ikke skulle gjøre noen praktisk forskjell.

Senterpartiet har vært en bremse i en rekke dyrevernsaker, ikke minst når det gjelder avvikling av pelsdyrnæringen, som partiet har fungert som en slags garantist for. Omtalen av dyr i Senterpartiets program er for øvrig interessant lesning. Dyr er nevnt en rekke ganger, men omtrent halvparten av gangene dreier det seg om rovdyr, og ellers stort sett om næringsinteresser. Faktisk er ulven, men ikke sauen, nevnt i partiprogrammet – og mens rovdyr omtales som skadedyr, er ulven unorsk og skal derfor utryddes. Denne selektive inndelingen i henholdsvis nyttedyr og skadedyr er typisk for Senterpartiets politikk, og rimer dårlig med Dyrevelferdslovens anerkjennelse av alle dyrs egenverdi.

På grunn av Senterpartiets rolle som bremsekloss i norske dyreverndiskusjoner, er det ikke det minste rart at Dyrevernalliansen mener et stort SP med regjeringsmakt er «ekstremt dårlig nytt for dyrene» (Dagbladet 4. august). Støres drømmeregjering kan faktisk bli et mareritt for dyra! Med et partiprogram som ikke nevner verken dyrevern eller dyrevelferd, er Arbeiderpartiet dårlig skodd for å motstå Senterpartiets hestehandel i nytteverdiens navn.
Senterpartiets Geir Pollestad viser til at deres politikk innebærer «mindre gårdsbruk som gir bøndene tid til å ta vare på dyrene». Det er underlig lesning, når en vet at Senterpartiet i en årrekke har fokusert på volum framfor kvalitet i mat-produksjonen, og at tusen gårdsbruk ble nedlagt hvert år sist Senterpartiet var i regjering.

Vi trenger en dyrevelferdsreform i Norge. Ikke minst må Dyrevelferdslovens høyverdige prinsipper om dyrs egenverdi og respekt for artstypiske og individuelle behov komme til konkret anvendelse i alt dyrehold.

Det er faktisk ikke utenkelig at Miljøpartiet De Grønnes landbrukspolitikk ikke bare er bedre for dyrene enn Senterpartiets politikk, men også bedre for bøndene. Ved sist jordbruksoppgjør var det vårt forslag som lå nærmest bøndenes krav. Vil du ha et levende landbruk over hele landet, god utnyttelse av lokale ressurser, bedre kår for dyrene i landbruket, og et mangfold av alskens dyr også i skogene, da bør du stemme på Miljøpartiet De Grønne.


onsdag 23. august 2017

Ta vare på havet

Publisert i Rogalands Avis 23.08.2017 

Havet er en enormt viktig ressurs for Norge. Vi må huske på hvalen som strandet på Sotra med 30 plastposer i magen, når vi går til valgurnene 11. september.

Denne våren har problemene plastforurensing fører med seg, bokstavelig talt kommet til overflaten. De er ikke små. Ifølge WWF er forurensing fra land en av hovedårsakene til at verdens marine bestander er halvert siden 1970. Plast tar årlig livet av en million sjøfugl, hundretusenvis av sjøpattedyr og et ukjent antall fisk og skilpadder. Plasten som havner i havet forsvinner aldri. Den brytes ned til bittesmå partikler som kalles mikroplast, og som ofte binder til seg miljøgifter. Mikroplast spises av dyr lavt i næringskjeden og havner tilslutt  på våre middagstallerkener. Plastforurensingen truer havet som matfat.

Fiskerinæringen er en av Norges viktigste, og hadde i 2015 en eksportverdi på nærmere 75 milliarder kroner. Plastforsøpling er også en stor trussel mot denne verdiskapningen. Havet rommer store muligheter for innovasjon og nye, bærekraftige inntektskilder. For at vi skal kunne fortsette å høste verdier fra havet, er vi nødt til å få bukt med plastforurensingen.

Det betyr først og fremst at vi må redusere plastforbruket vårt. De Grønne vil forby ikke-nedbrytbar engangsplast, plastposer og engangsbestikk der miljøvennlige alternativer finnes. Vi har fremmet en rekke forslag på Stortinget for å få bukt med plastproblemet, blant annet om at Norge må ta initiativ til en internasjonal konvensjon mot plastforurensing, og at det må bevilges mer penger til å håndtere plastforsøplingen på hjemmebane.

I 2050 kan det være mer plast enn fisk i havet, ifølge World Economic Forum. Kystnasjonen Norge har ikke råd til å la det skje. En stemme til De Grønne er en stemme for å ta vare på havet!






Den konkrete klimakrisa


Skogbranner, nedbørsrekorder og tørke viser at klimaendringe er konkrete. Det bør ikke få oss til å resignere. Nå skal vi la oss motivere til å kjempe for å bevare ferieparadisene, sikre stabil matproduksjon og forebygge  ekstremvær som tvinger folk på flukt. Det kan nemlig vår generasjon verdensborgere lykkes med.

Sammenhengen mellom våre klimagassutslipp og global temperaturstigning er abstrakt. At partikler fra bensin mine besteforeldres bil ble kjørt på i 1978, er med på å forårsake dagens hetebølge langs Middelhavet - det er jo helt sprøtt! Men det er sant. Bildene fra hetebølgene og brannene sør i Europa er først og fremst tragiske. Men kanskje kan de lettere få oss til å forstå at klimakrisa er konkret og handler om noe så grunnleggende som menneskers (og dyrs!) ve og vel.

Mange problembeskrivelser politikere vil overbevise velgerne om er lette å gripe. For eksempel  at dårlig undervisning i barneskolen øker risikoen for dropout på videregående. Eller at for lav  bemanning på sykehjem fører til dårligere stell av beboerne. Eller, som noen argumenterer for, at det er en sammenheng mellom antallet  innvandrere som kommer til Norge og omfanget av kriminaliteten i  storbyene. Uavhengig av hvorvidt disse problembeskrivelsene er sanne, har de noe  felles: De knytter an til mennesker vi kan oppleve og erfare - her og nå. Når undervisningen har vært for dårlig på barneskolen kan det knyttes til en lærer. Årsaken: En elev,  et menneske,  dropper ut.  Å knytte bestemors dårlige vilkår på pleiehjemmet til bemanningssituasjonen på institusjonen er heller ikke en vanskelig slutning.

Problemet som klimakrisa utgjør er annerledes. Dens årsak og virkning strekker seg utover en så lang tidsperiode, og er så kompleks, at den blir vanskelig å gripe. Mange greier ikke å ta innover seg omfanget av det som skaper klimaendringer, og hva klimaendringer fører til. Derfor bør vi ikke la anledningen gå fra oss til å forklare og konkretisere hva klimakrisa er og kan bli.

Vi har fått en forsmak i sommer. Langs Middelhavet settes det varmerekorder, skoger brenner og folk dør.  Afrikas horn er rammet av alvorlig tørke som, i kombinasjon med krig og konflikt, er i ferd med å skape hungersnød. Det er knyttet til klimaendringer.  Og det er mennesker som rammes av hetebølger og sviktende avlinger.  Men også mennesker som vil dra fordel av å leve i en verden hvor vi produserer nok mat, kan nyte Syden i ferien, og unngår massive migrasjonsbølger. Og alt dette i en verden som er bedre enn i dag! En verden hvor vi har høyere livskvalitet fordi lufta er renere, transporten av mennesker og varer er mer effektiv,  og vi lever i et mer harmonisk samspill med dyr og natur.

Ingen dommedagsprofeti
Å knytte klimakrisa  til konkrete hendelser er ikke en dommedagsprofeti. Det er en virkelighetsbeskrivelse som må  formidles.  Først og fremst for å gjøre bildet av hva det vil si å lykkes i å stanse klimaendringene - til noe folk ønsker være en del av. Vi kan lykkes. Vi har kunnskapen som skal til for å stanse ytterligere temperaturøkning. Dette må gjøres: Den totale energimengden som brukes må fordeles jevnere på verdens befolkning. Energien må  må komme fra fornybare energikilderutnyttes mer effektivt.

Omstillingen er ikke umulig
Den grønne omstillingen omfattende, men ikke umulig. Hadde alle verdens ledere synkront bestemt seg for å gjøre det som sto i deres makt for å fase ut bruken av fossil energi, ville vi kunne lykkes i løpet av få tiår. Selv om det er et stykke igjen til klima står øverst på alle statslederes dagsorden, er det heldigvis kort mellom de positive nyhetene: Strøm fra sol blir stadig billigere å produsere.  Snart er fornybar energi konkurransedyktig uten subsidier. Forrige uke ble den første hyperloopbanen (effektivt “vakuumtog”) testkjørt. Det blir stadig billigere å erstatte fossil gass med fornybar energi.  Frankrikes miljøminister kunngjorde denne våren at det ikke vil bli gitt nye letekonsesjoner til olje i Frankrike - overhodet. Dette er bare noen av en stor mengde gladnyheter som til sammen sier noe stort: verden er i ferd med å omstille seg til det bedre.

Valget må handle om klima
Men Norge er enn så lenge en skikkelig sinke. I 2016 lå vi milevis bak nesten samtlige andre europeiske land. Norske politikere er glad i å snakke om hvor dyrt det blir å slutte å eksportere olje, og hvor store kostnader klimatiltak innebærer. Det grønne skiftet blir dyrt! Men sannheten er at grønne skiftet er billig! En britisk forskergruppe har faktisk estimert at kostnadene ved at vi ikke omstiller verden, og får flere grader temperaturstigning, vil koste rundt 20% av verdens samlede BNP. Å betale for de tiltakene som skal til for å unngå temperaturstigningen er beregnet til mellom 1 og 2% av verdens BNP. Klart vi greier det.

Derfor bør ikke denne sommerens  påminnelser om hvor ytterst konkrete og brutale virkningene av klimaendringene er, bli en kime til engasjement, handlekraft og vilje til å gjøre høstens stortingsvalg til et klimavalg.



mandag 14. august 2017

Flyktningene Listhaug glemmer


Flyktninger var 2015-valgkampens store snakkis. Siden da har antallet asylsøkere til Norge stupt. Men vi kan ikke la diskusjonen stilne selv om migrantene ikke lenger strømmer over våre grenser. Flyktningekrisa er stadig høyaktuell, og den bør ses i sammenheng med klimadebatten.

Det er stadig over 60 millioner mennesker på flukt i verden. I hele sommer har hundretusenvis av mennesker forsøkt å ta seg over Middelhavet. Nå er det Italia som tar imot flest, og de har i månedsvis ropt om hjelp fra sine europeiske medstater. Det som sendte folk på flukt i 2015 fortsetter å sende folk på flukt i 2017. Og derfor er det er minst to to grunner til at vi ikke bør glemme flyktningkrisa.

For det første er vi et privilegert land som har mulighet til å hjelpe flere enn vi gjør i dag. Når vi tar inn færre av de som kommer til Europa nå, betyr det at belastningen på andre land blir større. Norge kan selvsagt ikke ta alle, men vi kunne tatt imot flere enn vi gjør i dag. Før vi får reversert  innstrammingene som ble gjort i flyktningepolitikken i fjor, burde vi ta imot flere kvoteflyktninger. Det kan ta av for noe av presset i nærområdene og ikke minst: være et forsøk på å stanse det raset mot bunnen som nå foregår mellom europeiske land. Nesten alle konkurrerer om å ta imot færrest.

Den andre grunnen til at vi bør holde liv i diskusjonen om verdens flyktningkrise, er at vi bidrar til å forverre den på sikt, gjennom våre utslipp av klimagasser. Klimaendringer skaper allerede ekstremvær, tørke og havnivåstigning. Dårligere kår for matproduksjon og ødelagte hus er de direkte konsekvensene når dette rammer det globale sør. Krig, konflikt og mangel på ressurser er driverne når mennesker forlater hus og hjem. Mangel på ressurser vil bli en stadig større driver om vi ikke stanser klimaendringene.

Det anslås at rundt 200.000 millioner mennesker kan være drevet på flukt som følge av global temperaturstigning innen århundret er omme. Dette kan vi heldigvis stanse. men det krever handling nå. Derfor er noe av det mest ironiske i norsk politikk, at FrP er det partiet som på den ene siden er mest opptatt av å begrense antall flyktninger som kommer til Norge, og samtidig minst opptatt av å kutte utslipp. FrP er en solid bremsekloss på de aller fleste forsøk på å føre effektiv klimapolitikk her til lands.


Dette bør rett og slett ikke regjeringspartiet slippe unna med. FrPs manglende vilje til å diskutere flyktningkrisa og klimakrisa i sammenheng er uansvarlig og dobbeltmoralsk. 

Et nødvendig ultimatum

Publisert i Stavanger Aftenblad 14.08.2017

De store partiene står i en grå kø sammen med oljebransjen for å kritisere  De Grønnes oljeultimatum.  Denne uken kom nok en rapport som forteller at Norge ikke kan oppfylle Parisavtalen uten at de  etterfølger kravet vårt. .

De Grønnes oljeultimatum går ut på at vi ikke vil støtte en regjering som fortsetter å lete etter olje på norsk sokkel.  Både Arbeiderpartiet, Høyre og fagbevegelsen peprer oss grønne med kritikk for et slikt krav. De påstår at stans i oljeleting er symbolpolitikk som truer den norske velferden.  Denne uka lanserer klimatenketanken Oil Change International en rapport som viser at de tar feil. Rapporten tar for seg Norges planer for ny oljeutvinning og ser disse opp mot målene i Parisavtalen. Tallene er klare: skal Norge oppfylle vår del av klimamålene, kan vi ikke åpne flere olje og gassfelt. Rapporten føyer seg inn i rekken av vitenskapelig belegg som viser at De Grønnes  politikk er nødvendig om Norge skal kunne stå rakrygget og si at vi er for å unngå 1,5-2 graders farlig temperaturstigning.

Heldigvis står og faller ikke den norske velferden på olje. Det er i all hovedsak høy sysselsetting som finansierer velferdsstaten, sammen med avkastningen fra oljefondet. Fordi oljeavhengigheten nå truer våre arbeidsplasser vil vi legge til rette for å skape fremtidens grønne arbeisplasser nå. De kan finansiere velferdsstaten uten å ødelegge kloden vi bygger den på. Våre naboland klarer seg fint uten oljeinntekter, og det skal vi også gjøre på sikt.

Det er ikke mer enn et par måneder siden Frankrikes nye president fikk flertall for å stanse ny leting etter olje og gass. Andre land har begynt å ta konsekvensene av at olje skaper klimaendringer.  Den virkelighetsfjerne parten i klimadebattener den norske oljetreenigheten -  de store partiene, deler av fagbevegelsen og arbeidsgiverne - som snakker om klima den ene dagen, og fortsatt oljeleting den neste.



torsdag 10. august 2017

Bruk stemmeretten din på forhånd!


Det er viktigere enn noen gang at vi forhåndsstemmer. Hvis ikke mister vi demokratisk deltakelse fra en viktig velgergruppe.

Valgdeltakelsen blant studenter er laber. Dette er et problem. Det demokratiske mandatet  til vår folkevalgte forsamling blir lavere desto lavere valgdeltakelsen er, og ikke minst: desto lavere valgdeltakelsen blir blant store stemmeberettigede grupper. Særlig synd er det at valgdeltakelsen er lav blant studenter. Studenter er nemlig ofte unge. Og unge folk får stadig mindre demokratisk kjøttvekt. Grunnen til det er rett og slett at vi lever lengre, og at velgerne dermed blir eldre. Det er ikke et argument for å ta stemmeretten fra de eldre. Det er en god grunn til at flere unge bør bruke stemmeretten. Da er forhåndsstemmeperioden viktig.

I Norge er det nemlig slik at på valgdagen kan du kun avgi stemme i det fylket du oppholder deg i, og du er kun stemmeberettiget i den kommunen du er folkeregistrert i. I sum betyr dette at personer som oppholder seg i en annen kommune enn den de er folkeregistrert i på valgdagen, ikke kan stemme. Dette gjelder først og fremst folk som er bosatt utenlands og studenter. Heldigvis går det derfor an å stemme på forhånd. 10. august åpner den offisielle perioden for forhåndsstemming, og den gode nyheten er at stadig flere bruker ukene i forkant av valget til å stemme. I 2013 stemte faktisk hele 840.000 mennesker før valgdagen. Dessverre var valgdeltakelsen blant studenter også i 2013 lav, sammenlignet med resten av befolkningen. Derfor er det viktig å snakke om muligheten for å forhåndsstemme. Mellom 10. august og 8. september kan man altså avgi sin stemme uansett hvor i landet man bor.

Alle politikere burde være interessert i å gjøre vår viktigste folkevalgte forsamling så representativ som mulig. Flere unge som avgir stemme kan sørge for bedre representativitet. Derfor oppfordrer jeg med dette innlegget alle til å bruke uka som kommer til å oppfordre folk flest til å forhåndsstemmme. Til tjeneste for demokratiet.


tirsdag 1. august 2017

Tale til Grønn Ungdoms sommerleir 2017

Grønn Ungdoms sommerleir 31.07.2017 

Kjære grønne ungdommer!

I planeten Jordas historie er fire menneskeår et beskjedent lite blaff. Det er en liten krusning på havet bare. Et øyeblikk. Jorda vår er eldgammel. For jorda er det organiske livet noe den knapt har rukket å bli vant til. Menneskelivet – noe nytt og uvant.

Men mye kan endre seg i en håndvending. Det trengs ikke mer enn et øyeblikk fra spedbarnet er i mørket, til det kommer ut i verden. Sekunder skiller tida før og etter du ser den du skal dele livet ditt med, om du rekker bussen eller ikke, om akkurat du blir lottovinner. Om du rammes av ulykke eller glede. Hvert eneste sekund betyr noe.

For over fire år siden var jeg på mitt første landsmøte i De Grønne. Fra jeg kom inn i møtesalen til jeg forsto at her skulle jeg være, denne gjengen skulle jeg være en del av, dette prosjektet skulle jeg kjempe for – trengtes det egentlig ikke så mye tid. Og de neste fire årene i livet mitt tok en annen vending enn det jeg hadde planlagt.

Et par måneder etter dette landsmøtet skrev vi historie. Kom inn på Stortinget. Da ble Grønn Ungdom et stortingsungdomsparti – og vi spiste stor grønn marsipankake på Maridalen skole. Vi var enn litt annen organisasjon. I 2013 besto Grønn Ungdoms kontorer av et 6 kvadratmeter lite kott. Vi hadde ikke noen sommerleirtradisjon. Mange av dere hadde sikkert knapt registrert at vi eksisterte. Vi hadde et årsbudsjett på ca. 150.00 kroner og det var utrolig, fantastisk og kanskje litt uvirkelig at vi var blitt ungdomspartiet til Stortingspartiet Miljøpartiet De Grønne.

Samtidig som vi goflet marsipankake og nøt seiersrusen hele høsten 2013 inntok de blåblå maktens korridorer. Èn ting er sikkert: på de siste fire årene har ikke Høyre og FrP greid det vi mest av alt trenger at en regjering greier i vår tid: å prioritere jernbane framfor mer asfaltering. Å velge å ta vare på skogene og sjøen, muligheten for alle til å bruke den fantastiske naturen vår – framfor mer utbytting, og fri ferdsel for motoriserte kjøretøy. Å velge mindre oljeavhengighet framfor mer oljeleting. De har ikke greid å velge pelsdyras velferd framfor menneskelig profittjag. De har ikke vist lederskap i en tid hvor flyktninger vi i Europa har vært med på å sende på flukt, banker på vår dør. Snarere har de latt både politikken, og ikke minst retorikken – hvordan det er greit å snakke, endre seg til det kaldere og mer brutale.

Og ja, hvordan vi snakker – det betyr noe. Det betyr noe at samtidig som Solberg har lansert en nasjonal strategi mot hatprat på nett, lar hun sine egne statsråder trigge dette hatet. Statsråder som lar hatske, seksualiserte, rasistiske kommentarer bli stående under sine statusoppdateringer på offisielle sider. Hun som skal lede integreringsarbeidet polariserer ved å og heie på Facebook når barn sendes til Afghanistan. I går sa kulturministeren vår at hun er redd for at norske verdier er truet, fordi det ikke er obligatorisk med skolegudstjenester, og fordi vi ikke lenger «tør å kjenne vår egen kultur i møte med det fremmede».

Jeg er ikke redd for frivillige skolegudstjenester. Eller at flere norske skoleelever har veggispølse på matpakka. Jeg er redd for splittelse og rasisme. Jeg blir redd når vi en lørdag ser nynazister marsjere i Kristiansand, og dagen etterpå har en kulturminister som uttaler seg i en av våre største aviser om trusler mot norske verdier, og ikke nevner disse nynazistene med et ord.

Kulturministeren delte dette oppslaget med en Senterpartist. Som kanskje skal danne regjering med Arbeiderpartiet. Et AP som ikke av seg selv kommer til å være noe flinkere enn Høyre til å velge slutt på oljeletinga framfor raske penger, eller bruke litt av vår ufattelige rikdom på å hjelpe de som rammes av klimaendringene vi har skapt. Som senest for en uke siden sa at de ikke vil i regjering med oss på grunn av avstanden i olje og klimapolitikken.  Det sitatet fra og de siste fire års blåblå politikk viser med absolutt all tydelighet det vi har sagt siden 2013. De siste fire årene: de to store styringspartiene prioriterer ikke klimapolitikk, framtidspolitikk, politikk for vår generasjon – med mindre vi tvinger dem til det. Arbeiderpartiets sitat er egentlig det endelige beviset på det tvingende behovet for vår eksistens.

Og nettopp derfor, kjære Grønn Ungdom, er det fantastisk alt det som har skjedd de siste fire årene i vår historie. Vi har vunnet et skolevalg siden sist. Budsjettet vårt har vokst til over 2 millioner. Vi er ute av bøttekottet. Vi har formet store deler av den politikken Miljøpartiet De Grønne nå går til valg på. Selv har jeg blitt ungdomspartileder med Lage og Ola, fått dele hverdagen min med dem og Isa på kontoret. Vi har vokst i antall medlemmer, i oppslutning, på erfaringer. Grønn Ungdom har flere folkevalgte i vår medlemsmasse Vi har fått dere. Vi har fått hver og èn av dere som nå kommer og deltar på vår fjerde sommerleir siden vi ble stortingsungdomsparti. Og alt dette, denne fantastiske veksten og utviklingen er uvurderlig. Fordi det er dette, dere, politikken vår, erfaringene våre, at vi har fått større muskler, som skal gjøre at vi blir med på å løfte Miljøpartiet De Grønne over sperregrensa. Som gir oss en stor grønn gruppe, som skal tvinge Norges neste regjering til å prioritere vår framtid.

For selv om de neste fire årene bare er et sekund i jordas historie: så er det et avgjørende sekund. Det er et helt spesielt og enestående øyeblikk som vi er en del av. Et øyeblikk hvor kursen kan og må endres. Bort fra bruk av det som skaper klimakrise. Til en grønnere bedre og mer rettferdig verden. De neste fire årene kan vi være den tungen på vektskåla som sikrer dette. Lille store Grønn Ungdom i lille store Norge kan være med på å avgjøre det avgjørende sekundet i verdens utrolig lange historie – de neste fire årene. Tenk på det når dere koser dere glugg i hjel denne uka. Dere betyr noe, dere kan gjøre en forskjell. 





Grønn valgjoker


Den siste måneden har Miljøpartiet De Grønne stabilisert seg rundt 4% på de nasjonale meningsmålingene. De andre partiene kan gjøre klokt i å begynne å regne oss inn som en valgjoker.

De store partiene har ganske lenge forsøkt å tie ihjel De Grønne som mulig vippemakt etter valget. Når regjeringskabalen diskuteres er det KrFs posisjonering og Venstres muligheter for å komme over sperregrensa som diskuteres. Men når De Grønne nå stiger på meningsmålingene gjør både Høyre og Arbeiderpartiet lurt å tenke på hvordan de vil forholde seg til en grønn stortingsgruppe på mellom sju og ni representanter. Avisa Nationen er blant dem som har plukket opp denne ballen, og produsert en større artikkelserie om potensialet for et regjeringssamarbeid mellom Senterpartiet og De Grønne. Problemstillingen er ikke irrelevant. Vi kan få en situasjon etter valget hvor vi i MDG får bruke vippemakt, slik som i Oslo etter valget i 2015.

Vi går til valg på en kompromissløs klima og miljøpolitikk, slik som ved lokalvalget for to år siden. Det gjenstår få år med dagens utslippsnivå før målene i Paris-avtalen er sprengt. Likevel har alle tidligere regjeringer bidratt til at norske utslipp har steget siden 1990. Derfor er vi helt ærlige med velgerne om at klima og miljøpolitikken er det saksfeltet vi vil prioritere i en forhandlingssituasjon. Det betyr ikke at vi ikke har politikk på, eller bryr oss om andre saksfelt, men at det til syvende og sist er klima og miljø som avgjør hvilket regjeringsalternativ vi kan gi vår tilslutning til.

Det bør være en regjering som er villig til å prioritere de store pengene til jernbane framfor mer motorvei, som skaper mer bilbruk og mer kø. Vi vil ha dobbeltspor på Sørlandsbanen og prioritere prosjekter som kan gi oss høyhastighetsstandard mellom Oslo og Stavanger. Det bør være en regjering som gir Oslo, Trondheim, Bergen og Stavanger økonomisk og praktisk rom til å skape utslippsfri og menneskevennlig byutvikling. En regjering som stanser leting etter mer olje og gass når vi allerede har funnet for mye. Og som tar på alvor at det Norge og Rogaland trenger nå, er at det satses på å skape nye grønne arbeidsplasser. En regjering som forstår at oljeavhengigheten gir oss økonomisk sårbarhet, usikre jobber og global oppvarming.

Også er det selvsagt viktig for oss å sikre en regjering som faktisk tror på framtida og ikke frykter den. Som bygger sin plattform på mulighetene den grønne omstillingen gir oss. På mulighetene den oppvoksende generasjon og nyankomne til landet gir oss, og ikke frykten for det ukjente. Vi skal møte våre felles samfunnsutfordringer med handlekraft og engasjement. Ikke med fryktretorikk og splittelse. Derfor har vi i De Grønne bestemt oss for at vi ikke kan støtte en regjering som Fremskrittspartiet er en del av. Partiet står for langt unna oss både i klimapolitikk, vilje til å ta vare på naturen, likestillingspolitikk og flyktningepolitikk.


Vårt verdigrunnlag gir oss utgangspunkt for å kunne vurdere støtte til både venstre og sentrumsorienterte regjeringsalternativer. Til syvende og sist er det velgerne som avgjør styrkeforholdene i forhandlingene etter valget. Forhåpentligvis er det mange som tar innover seg at en stemme på De Grønne faktisk kan bli en stemme til grønn vippemakt og et endelig grønt skifte. Hva KrF, Arbeiderpartiet og Høyre synes om den saken blir spennende å se. 

torsdag 27. juli 2017

Et nødvendig oljeultimatum

Publisert i Rogalands Avis 27.07.2017 

Hverken Høyre, Arbeiderpartiet eller Fremskrittspartiet vil støtte Miljøpartiet De Grønnes krav til en ny regjering om å ikke åpne nye oljefelt. Det overrasker oss ikke.  Vi vet at de store partiene er like som tre dråper olje i oljepolitikken. Derfor krever det hardt press for å få dem til å endre kurs.

Pipa vil nok få en annen lyd når en regjeringsposisjon står på spill etter valget. Da vil kanskje de store partiene lytte på våre argumenter. Oljesatsing er uforenlig med Norges klimaforpliktelser. Felt som åpnes i dag vil være i produksjon til lenge etter 2050 - da klimaforskerne har fastslått at verden må være over på fornybare energikilder. Norsk olje er hverken renest i verden, slik mange påstår, eller billigst. Hvorfor skal vi da åpne disse feltene?

For det andre er oljesatsing i ferd med å bli dårlig butikk. Siden 2013 har hver femte oljearbeidsplass forsvunnet. Årsaken er ikke De Grønnes politikk, men ganske enkelt nedskjæringer som følge av lav oljepris. En vedvarende lav oljepris betyr titalls milliarder i tapte investeringer.

Oljen har gitt Norge, og ikke minst Rogaland, mye bra. Men nå gir den oss først og fremst økonomisk sårbarhet og farlig global oppvarming. En ny meningsmåling viser at én av fire vil stanse mer oljeleting. I Frankrike har regjeringen varslet at de ikke kommer til å gi nye letetillatelser til olje og gass.

De Grønnes ultimatum er ikke noe urimelig krav. Det er derimot selve symbolet på at en ny bærekraftig tidsalder har startet.